Så var de tre første ukene på skolen over, og jeg begynner å få et visst inntrykk av hva jeg har begitt meg ut på. Og jeg skal fortelle om det om litt. Men først må jeg bare rope ut fra min lille fjelltopp at jeg fortsatt ikke har 1) forsovet meg, 2) kommet for sent av andre grunner, 3) gått glipp av en eneste forelesning, eller 4) gått glipp av et eneste seminar. Dette er kanskje en selvfølge for «normale» mennesker, men slett ikke for meg. På det siste året på videregående hadde jeg til sammenligning ikke mindre enn noenogfemti dagers fravær, i tillegg til noenogtjue enkelttimer. Derfor er jeg ganske stolt av meg selv nå. Stolt og lettet. For det var slettes ikke gitt at kroppen min ville godta overgangen fra langtidssykemeldt til studenttilværelse.

Men la meg fortelle om hva jeg har begitt meg ut på:

Jeg begynner å skjønne at dette ikke blir like lettvint som skolegang alltid har vært for meg, rent faglig sett. Men bevares, jeg elsker utfordringer, så jeg kaster aldeles ikke inn noe håndkle her – jeg bare konstaterer at jeg kanskje faktisk blir nødt til å jobbe litt for å få dette til å gå. Grunnen til at jeg sier dette, er følgende: Dette er høyskolenivå. Det baserer seg på det man skulle lært på ungdomsskolen og videregående. For det første tok jeg GK og VK1 på helse/sosial-linja før reform -94 og har derfor bare det siste året med nyere historie, engelsk og norsk. Og for det andre, som nevnt i forrige avsnitt… Der var jeg jo for det meste ikke. Det vil si at jeg må henge det meste av innholdet i disse forelesningene på rustne knagger fra 15 år tilbake – hvor jeg ikke kunne begripe hvorfor jeg måtte lære setningsanalyse fordi jeg «aldri kom til å få bruk for det allikevel». Jeg aner faktisk ikke hva substantiv predikativ er, og ordet «leddsetning» har overhode ingen betydning for meg – langt mindre det engelske «clause».

For ja, all undervisning foregår på engelsk. Det er jeg ganske lykkelig for, selv om det gjør utfordringen enda litt større. Men ikke så mye – jeg har god språkforståelse, men jeg kan ikke for mitt bare liv forklare hvorfor setningen må være sånn eller slik. «Det høres bare riktig ut» har lissom ikke helt den samme schwungen over seg som en god grammatisk analyse, gitt… Vi tok forresten en diagnostisk test den første uka, hvor vi skulle teste vokabular og grammatikk. Jeg kom ut som nr 5 av 26, og er ganske fornøyd med det – mine sterkt reduserte knagger tatt i betraktning. Men som sagt; gode resultater i disse fagene vil ikke komme gratis. Og det er egentlig en veldig sunn ting for meg…

Dette semesterets fag er følgende:

Practical English.
Todelt. En «sosial» del hvor vi skal lære hvordan vi skal oppføre oss i henhold til britisk kultur, og en del med praktisk grammatikk.

Introduction to British studies.

Det er her Shakespeare og gjengen kommer inn i bildet, sammen med utviklingen av den britiske kulturen gjennom tidene – vi begynte i god tid før Kristus og skal visst opp til nåtiden før jul. «Don’t know much about history» kan glatt være the theme song her.

Introduction to British Language.
Todelt. En del er, ikke overraskende og nok en gang, grammatikk.
Den andre delen er fonologi: The raaaain in Spaaaain stays maaaaainly on the plaaaain-sort of thing. Jeg antar jeg på et gitt tidspunkt kommer til å bryte ut i spontan sang: Just you wæææit, Enry Iggins, just you wæææit! Akkurat nå prøver vi dog å brette hjernen vår rundt det fonologiske alfabetet, samt å pugge «the speech organs» som vi strengt tatt ikke har.

Og ja. Ingen lykke uten dilemma: klasseturen.

Jeg har aldri vært noen stor fan av klasseturer, det skal jeg være den første til å innrømme (og jeg har minst en venninne som har link til denne bloggen som kommer til å dø på seg av latter når hun leser dette, siden hun hadde den ære av å være tilskuer til mine små drama siden første klasse). Siden jeg allerede har begynt å sammenligne denne skolesituasjonen med tidligere år, så kan jeg jo fortelle at jeg var på en eneste skoletur på hele ungdomsskolen. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger man klarer å komme opp med.

Men altså. Klassen skal tilbringe to uker i York. I utgangspunktet har jeg kjempelyst til å dra. Men. Av en eller annen syk grunn har de lagt turen til begynnelsen av januar. Det er da vitterligen ingen i hele verden som har god økonomi på det tidspunktet? Den første lønna etter jul har jo ikke engang hatt vett på å innfinne seg på kontoen, det er sjanseløst å spare i desember, og som om ikke det er nok så kommer Alle De Store Regningene til å strømme inn så fort det heter Nyåret.

Dessuten… Dette er det eneste tidspunktet jeg og mitt hjertets utkårede har mulighet til å ta vår aller første ferie sammen bortsett fra en liten hyttetur på fire dager. Vi har aldri hatt tid. Enten så var det oppussing, eller så var det ny jobb som stakk med ferien… Hvis jeg først skal bruke penger på å reise noe sted på et så krøkkete tidspunkt, så er det forferdelig egoistisk av meg å dra aleine. Selv om det er skoletur aldri så mye.

Så det spørs om ikke min kjære skal få lov å se ManU spille på hjemmebane isteden…

Men jeg er veldig lykkelig. Veldig.