pp16
CD22

3DPO

Det er lenge siden jeg har oppdatert Prosjekt Baby nå. Rett og slett fordi det ikke er stort å si, og fordi jeg er drittlei av å både si ingenting på 10 forskjellige måter og av hele prøvinga. Sannheten er nemlig den at jeg slett ikke er så sikker på at jeg vil ha unge lenger. Ikke akkurat nå.

Jeg går som kjent videre nå, inn i en virkelighet hvor jeg ikke lenger må kle av og på unger, smøre brødskiver og vaske prim av bordet. Jeg behøver ikke passe på ting som bleieskift, måltider og sovetider. Jeg behøver ikke lenger slite for å mestre en hverdag full av barn. Jeg begynner helt på nytt, i en verden hvor ungemas er byttet ut med reine, velduftende bøker. Og blanke ark. Med kulepenner til.

Jeg visste ikke da hvor fullkomment miserabel og bortkommen jeg var. Men jeg vet det nå. Jeg kjenner det i hvert eneste fiber i kroppen hver gang jeg kjører forbi en barnehage på tur. Overlykken overmanner meg hver gang, og sjelen min synger av rein og skjær glede – for det mennesket som går der med sekk på ryggen og virrende øyne i både nakken og på begge sider av hodet er ikke meg. Jeg er fri! Skjønner du? Jeg er så fullkomment og herlig FRI! Og en liten baby passer bare ikke inn i det bildet. Den er for tett forbundet med alt jeg endelig har klart å legge bak meg. Livet mitt bestod av en førskolelærerjobb som helsa mi ikke lot meg mestre, og en baby som kroppen min ikke lot meg få. Men det er nye dager nå. I morra klokka 11 begynner livet mitt igjen.

En annen ting. Jeg er heller ikke så sikker på om jeg vil la en liten tasseladd komme i veien for min nye utdannelse. Jeg har minst to og antagelig tre år foran meg på skolebenken, og jeg har ingen garanti for hva som skjer med dem dersom livet mitt blir snudd på hodet av en stor mage. Man får bare EN second chance. Jeg har ikke tenkt å kaste bort min.

Men når dette er sagt:
Det er nå engang flere enn meg her i huset, og en av dem har familieambisjoner som han forhåpentligvis trenger meg til å oppnå. Jeg er dessuten i mitt 30. år på denne planeten, og jeg har heller ingen garanti for frukbarheten hvis jeg venter til jeg er ferdig-nyutdanna. Så vi kommer til å fortsette å prøve, bare ikke like intenst som før. Skjer det, så skjer det. Og da skjer det uavhengig om jeg vet hva temperaturen lå på klokka 7 på tirsdags morgen.

Ellers er det vel ikke så mye nytt som har skjedd. Vi skulle jo egentlig vært til spesialist i Oslo på torsdag, men takket være tre hjerner som ikke virka helt så rota vi det vekk. Gule Sider var ikke helt til å stole på, så vi måtte ringe pappa. Bare det at vi sa Kirkeveien isteden for Kirkegata (eller var det omvendt?) til ham, så han forstod jo ikke hvorfor vi var på Majorstua og guida oss ned til Galleriet. Da vi endelig var framme der, var det tre kvarter siden vi skulle ha vært fremme der vi nesten var. Jeg vet ikke om vi kommer til å be om ny time heller. Antagelig blir det bare stor ståhei for absolutt ingenting.

Så har vi fått brev fra Fertilitetsklinikken i Porsgrunn om at de har mottatt henvisningen og at det er ca 5 mnd ventetid. I mellomtiden går vi begge til homeopat og bruker uforholdsvismessig mye penger der, spør du meg. Kosttilskudd for over 1000 kroner i måneden, og hver time koster 390 kroner. Jeg går en gang i uka, jeg vet ikke hvor ofte han skal gå enda. Det bør gi resultater snart, for å si det sånn.

Denne syklusens eggløsning er nå overstått, og da legger jeg termometeret i nattbordsskuffen og gir faen. Temping hver morgen i 2 år er liksom mer enn nok.

Jeg er lei. Veldig, veldig lei.