Akkurat nå skriver jeg på en barnebok. Jeg må bare ta en liten pause mens min kjære holder på og ordner seg mat og bråker med sitt, må være alene når jeg skriver. Vil ikke si så mye om hva den handler om, for det er en godt bevart hemmelighet, men det er en bok jeg selv savna da jeg jobba i barnehage og en bok jeg selv kommer til å lese for barna mine uansett hvis jeg a) får noen, eller b) ikke for publisert den på annet vis. Selve den prosessen det er å skrive den vil gjøre det verdt det uansett.

Det å begynne på et såpass stort prosjekt er egentlig litt skummelt, og kan sammenlignes med å lære å sykle. Først ser man på sykkelen og kontemplerer en stund over akkurat hvor vondt det vil gjøre å gå på trynet med denne. Så setter man seg prøvende på den etter nøye overveielser, og sørger for å ha noen som støtter opp om en de første, kronglete meterne. Og et lite stykke uti, når man begynner å kjenne vinden i ansiktet forstår man at man faktisk sykler på egenhånd, akkurat nå i dette øyeblikk. Friheten i dette øyeblikket overmanner en fullstendig, man tenker plutselig altfor mye på hva man egentlig holder på med. Det hele ender med en noe vaklevoren ferd ut i grøfta, hvorpå du forhåpentligvis reiser deg, børster støv av knea og kommer deg opp igjen.

Målet mitt er å bli helt ferdig med førsteutkastet før skolen begynner.