Det er ikke ofte man har den æren av å støte på noen form for integritet i dagens medieverden. Overalt florerer løgner, bedrag og dårlige unnskyldninger for det meste. Om man ikke har blitt feilsitert, så er man feilklippet eller så har journalistene rett og slett vridd saken til det ugjenkjennelige – vel og merke hvis man ikke kan skylde på verken oppvekst, foreldre eller arbeidsforhold. Det er alltid noen andres skyld, og det er mange å skylde på i en forvirret verden.

Men ikke i denne saken.

Jeg forsvarer ikke at en journalist finner på ting etter eget forgodtbefinnende, men kom igjen: det er ikke akkurat hete nyheter at journalister har et noe åpent forhold til sannheten.
Den eneste reelle forskjellen på journalist Benkow og hans kolleger, er at førstnevnte ble tatt.

En normal, standard reaksjon på dette ville vært iherdig benektelse, etterfulgt av den ene dårlige unnskyldningen etter den andre, før det hele ville kulminert i store oppslag om en synder tvunget i kne av overmakten, som ber Samfunnet om tilgivelse med tårer i øynene og oppsvulmet stemme og som hevder til det kjedsommelige at det er det samme Samfunnets skyld at man har blitt som man har blitt.

Det er derfor det er så forfriskende å se en mann faktisk stå for det han har gjort uten verken å krype til korset eller hevde at det han gjorde var riktig. Han innrømmer derimot at han har gjort seg skyldig i både løgner og bedrag, forklarer hvorfor han gjorde det og ber om unnskyldning uten å fraskrive seg noen del av ansvaret. Som han selv sier: «Tilgi meg, for jeg visste hva jeg gjorde».

Hvis jeg hadde hatt en hatt, ville jeg tatt den av meg nå. All ære til mennesker som tar ansvar for eget liv, står for sine egne valg og går konsekvensene i møte.

Forresten. Har vi ikke sett et slikt fandenivoldsk smil før? På Jack Nicholson, for eksempel?

benk2.jpg