Etter at jeg slutta og røyke for nøyaktig 12 dager siden, har det skjedd noe ganske så utilsiktet, men dog ikke så veldig overraskende. Etter over ett år som stort sett ble tilbrakt på sofaen kan jeg nå konstantere at energien har kommet tilbake for fullt. Klokka 9 i dag tidlig hoppa jeg rundt på stuegulvet uten egentlig å ane hva jeg skulle gjøre med energien.

Og her sitter jeg altså. Det er lørdag, alle sover lenge og sløver store deler av dagen før det er mulig å få kontakt. Min kjære er på jobb. Alle fora er mer eller mindre døde på denne tida, og jeg har egentlig ikke ro i rævva til å sette meg ned med forfatterkurset, ei bok eller noe sånt.

Det er mange timer til min kjære kommer hjem, og når han først kommer hjem må han jobbe nede i kjelleren.

Kjære tid, så etablert og satt jeg har blitt. Før var liksom helga det store, fantastiske som inntraff en gang i uka og som alle tanker, håp og drømmer kretsa rundt. For hvem visste vel hvilke vidunderlige ting som ville åpenbare seg så fort dagen skifta fornavn til Lør? Det var virkelig ikke godt å si, og det var bare å holde øynene åpne og hendene innenfor vinduet. Intriger, forelskelser, sjalusidrama, biljakter og romanser var det som oftest stod på plakaten her i gården i hin hårde dage. Med alle disse aktivitene var det jaggu godt man hadde søsteren Søn til å slikke sår, bearbeide alle inntrykkene og kanskje vri hjernen sin rundt det inntrufne, hva nå enn det var.

Nå er det desverre endret seg, og denne tidligere så uforutsigbare og fantastiske helgen er redusert til en grå liten innskrumpet skygge av seg selv. Lør og Søn har nå blitt helt vanlige dager, med det unntak av at det er umulig å få tak i likesinnede og at det er klin umulig å gjøre de ærender man kanskje endelig har tid til å gjøre unna. Og det skjer ingenting. Ingenting i det hele tatt.

Ikke at jeg vil tilbake i vogna på den berg- og dalbanen som pleide å være helga mi, men en mellomting ville slett ikke vært å forakte. For nå har jeg endelig energi til å leve igjen.