En gang for lenge, lenge siden, før tyngde- og sentrifugalkraft inntrådde med all sin grufullhet, hadde jeg et kjempeproblem. Som hos så mange før meg, var det kroppen som var den skyldige. Men forskjellen på meg og de andre var at det var helt motsatt. Jeg bekymret meg aldri for valker og feite lår. Kroppsdeler som tøyt ut her og der eller vokste for fort var helt fremmed for meg. Jeg hadde derimot mer enn nok med å overbevise helsesøster om at jeg virkelig ikke hadde verken anoreksia eller bulimi. Og sykepleieren på sykehuset ble stram i maska da jeg snørte beltet så hardt sammen som jeg bare kunne. Hun trodde det var for å se tynnere ut. Sannheten var at jeg ville drept for et sett med hofter.

Jeg drakk fløte. Jeg stappa i meg potetgull til jeg ble kvalm. Jeg satte til livs flerfoldige bokser med Herbalife og bøtta nedpå shakene alt jeg makta etter måltidene. Da jeg fikk lappen, levde jeg på cola og mat servert av dama bak disken på Hydrostasjonen. Stort sett var det til ingen nytte. Vekta krøp så godt som aldri over 50 kg, og hvis den gjorde så var det bare spørsmål om timer før den stupte ned igjen.

Beinrangel. Det var det jeg så meg selv som. Jeg foraktet alle de spisse beina som stakk ut overalt. Hele overkroppen min føltes sårbar, fordi det ikke var noen polstring der. Et lite slag gikk rett i ribbeina og gjorde vondt, og det stod ikke bedre til med kragebeinet. La meg ikke begynne på hoftekammene engang, som ofte var dem som kræsja borti bordkanter og så videre. Mens mine venninner dukket opp i garderoben med den ene lekre BHen etter den andre, hadde jeg bare et par stykker. Det var rett og slett umulig å finne noe som var lavere enn A70 i størrelse. Ikke at jeg trengte dem, men jeg ville så gjerne være like kvinnelig som de andre. Jeg var ikke fornøyd med meg selv. Ikke i det hele tatt.

I de siste dagene har jeg hatt rikelig anledning til å studere min bikinikledde nåtidsversjon av meg selv. La meg si det sånn at her har det skjedd ting de siste 10 åra. Kragebein og ribbein er nå godt gjemt og beskyttet, og de lager BHer i min størrelse. Men magen min er ikke flat mer, og musklene spiller ikke lenger under stram, solbrun hud. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg ser ut som jeg er 18-20 uker på vei (jeg sammenligna magebilder med et graviditetsgalleri, så jeg har bevis). Jeg vet allikevel at mitt fortidige selv ville grått av lykke dersom hun visste hvor det bar den gangen og at hennes dager som skjelett snart ville være ugjenkallelig forbi.

Så hvorfor i alle dager sitter jeg og ser på gamle sydenbilder av meg selv med lengsel i blikket? Hvorfor så jeg ikke den gangen hvor bra jeg så ut? På disse bildene ser jeg ikke fra ut som noe anorektisk beinrangel. Langt i fra. Litt tynn, kanskje, men jeg var sunn, sterk og frisk. Jeg var ung. Det sies at ungdommen kastes bort på de ung, og jeg tror de har rett.

I eventyrene skal liksom andungene vokse opp til å bli svaner. Men i mitt tilfelle er jeg redd svanungen har vokst opp til å bli en spurv. En kjempespurv.