Hjernen min spinner på tomgang. Jeg har ingen ide om hva som egentlig er eller hva jeg bare innbiller meg at det er – langt mindre hvordan det kommer til å bli.

Altså. For å prøve å forklare og samtidig rydde litt i tankene:

Attføring: Ble avsluttet da jeg ikke ville få mer enn 420 kroner dagen brutto, til tross for at jeg hadde 14500 utbetalt i lønn/sykepenger i hele 2005. Dusteregler. Jeg ender opp med hele 83 kroner over fattigdomsgrensa. Sier dog at han kan ta meg opp igjen hvis det ikke går for lang tid.

Aetat 1: Vil egentlig ikke ha meg der, siden jeg ikke er reell arbeidssøker. Mener jeg burde vært på attføring (og fra et helsemessig perspektiv har helt rett i det). Men som arbeidssøker ville jeg hatt 13000 brutto i mnd, og etter en stund i jobb ville jeg klart å opparbeida meg godt nok grunnlag til å få en anstendig attføringsutbetaling (selv om jeg med dette ofrer siste rest av helse og velvære). Jeg ville dessuten hatt rett på fødselspenger hvis jeg nå engang skulle være så heldig.

Aetat 2: Sier at jeg kan snakke med legen min og få en konkret attest på hva jeg kan og ikke kan utføre av arbeid og i hvilken prosent jeg kunne jobba. Da vil jeg få fulle dagpenger mens jeg venta på å få en jobb, men jeg ville ikke fått noe den dagen jeg fikk fks en 50% stilling.

Trygdekontoret: Vil ikke gi meg midlertidig uføretrygd før jeg har gått et attføringsløp som jeg ikke har råd til å ta. Ny saksbehandler der, etter at jeg klagde på den første.

Sosialkontoret:
Mener også at jeg bør gå attføring, og heller ha veldig dårlig råd i noen år hvis det betyr at jeg kommer ut i andre enden med en jobb jeg faktisk klarer. Hun regner ut hvor mye jeg eventuelt får i støtte ved siden av attføringa i dag. Men problemet med dette er heller ikke lite – jeg tviler sterkt på at dette vil ta seg bra ut hvis vi en dag skal søke om å adoptere et barn (selv om det ikke kan sies å være selvforskyldt).

Legen: Har selvsagt ferie, og er ikke tilgjengelig for verken rådgivning eller informasjon. Har dog sagt at jeg ikke bør jobbe mer enn 50% i barnehage (som viste seg å være særs lite vellykket) og at kanskje 50% uføretrygd er veien å gå. Men så igjen; attføring er nødvendig steg dit.

Også meg da. Som må velge mellom en anstendig økonomi og å ta vare på helsa mi. Velger jeg helsa mi, vil det bety merbelastning på en allerede sliten samboer. Det betyr at han vil bli stressa over økonomien og begå den samme tabben som jeg gjorde. Da er sjansen stor for at han vil brenne seg ut og bli sykemeldt han også. Det betyr også at vi kanskje ødelegger sjansene til å få adoptere et barn hvis det skal vise seg å være vår eneste vei inn i foreldretilværelsen.

Velger jeg å ta en hvilken som helst jobb, har jeg ingen garanti for hvilken fysisk og psykisk form jeg vil være i om 5 år, eller hvordan min inntektsevne da vil være. Da har jeg brent broene til attføring og uføretrygd, siden jeg avsluttet denne gangen, og kan risikere å bli sosialklient på heltid. Hvis jeg stresser og sliter meg ut på en jobb jeg ikke klarer nå, kan jeg antagelig bare takke farvel til alle egenfødte barn jeg kanskje kunne produsert, fordi kroppen min har mer enn nok med seg selv.

Dette er jo bare et helt umulig valg – og jeg bør ta det i løpet av uka, før saksbehandler 2 på Aetat går ut i tre ukers ferie.

Hallooooo? Is there a politician in the house?