pp14
CD25

7DPO

Da begynner torturen for fullt, kjenner jeg. Puppene er vonde, og jeg merker at datoen nærmer seg. Det gjør frustrasjonen og desperasjonen også.

I går var jeg så heldig å få besøk av ei venninne og hennes to måneder gamle datter som jeg ennå ikke hadde truffet. Hun var så ubeskrivelig nydelig! Jeg fikk ha henne i armene mine litt, sånn at jeg riktig kunne inhalere babyduften (som må være den beste i hele verden) og la fingrene mine leke litt med det lille dunhåret hun hadde i nakken. Og så smilte hun til meg! Hvem visste vel at et lite babysmil kunne varme så mye?

Om jeg aldri har vært babysjuk før…. Tenk… bare tenk, om jeg kanskje en dag skal få holde mitt eget barn i armene, et som ikke blir med noen andre når de drar. Som er her hos meg, og som kommer til å bli her i mange år fremover. Så jeg kan sniffe. Stryke på. Kose med. Klemme. Beundre. Og forgude av hjertens lyst, alle mine dager til ende.

Jeg prøver å tenke positivt. Prøver å tenke at om ikke denne gangen, så neste. En gang i løpet av sommeren. Snart er jeg også gravid og på vei til å oppleve det største mirakelet som finnes i universet. Snart.

Og jeg forsøker å fokusere på Harmoni, som blir bedre og bedre for hver dag om jeg skal si det selv. I dag fikk jeg skattepenger, så nå har jeg bestilt et par artige bøker fra USA. Jeg tror kanskje jeg trenger dem selv også akkurat nå, siden det er to humorbøker om det å ikke kunne få barn uten hjelp (så utrolig det enn høres ut – galgenhumor må være en gave fra Gud).

Dessuten har jeg snakket litt med en sykepleiervenn av meg, som er helt enig i at problematikken rundt det mentale aspektet av infertilitet er sterkt undervurdert i norsk helsevesen, og at man kanskje burde gjøre noe med det. Så hvem vet, kanskje vi kan utvikle denne ideen videre..?