Tastaturproblemer til tross – her bobler kreativiteten formelig over, og jeg er bare nødt til å skrive et eller annet. Har nemlig gått inn i De Gode Ideers Fase, og da må jeg jo rable det ned.
I dag var jeg nemlig så heldig å være i kontakt med Aetat igjen, og dette ser ikke ut til å gå så smertefritt for seg som først forespeilet. Min nye saksbehandler foreslo faktisk at jeg skulle gå tilbake på attføring og be sosialkontoret om å sponse resten av inntekten min, for hun visste ikke helt hvor hensiktsmessig det var å søke jobb som tilstanden var nå.

Hensiktsmessig for hvem? For meg… eller for dem?

En ting er i alle fall forbannet sikkert: sosialkontoret utgår. Been there, done that – men aldri, aldri igjen. Det får da være grenser for hvor nedverdigende dette opplegget skal bli også. Og derfor ble min evigunge drøm om å starte for meg selv nok en gang vekket til liv.

For selv om min karriere som jeg kjenner den er ugjenkallelig forbi og det eneste som er igjen av den er 300 000 kroner i ubetalt studielån, så har jeg fortsatt lyst til å jobbe. Jeg har fortsatt et stort ønske om en suksessrik karriere og en følelse av å oppnå noe. Gjøre noe jeg opplever som stort her i verden. Men jeg vil gjøre det på egne premisser. Slippe mugne sjefer som eksploderer i telefonen og legger på når jeg ringer og er sjuk. Slippe misfornøyde kollegaer som mener at jeg a) ikke er til å regne med og b) ikke klarer jobben min når jeg først er der, og c) at de er utslitte utelukkende på grunn av meg. Slippe mer ydmykelser og nedverdigelse.

For jeg er ressurssterk. Jeg er oppgående. Jeg kan kjøre mitt eget løp. Og jeg tror jeg skal gjøre akkurat det. Så kan både trygdekontor, Aetat og misfornøyde sjefer bare beholde pengene sine og stappe dem opp der sola aldri skinner. En vakker dag trenger jeg dem ikke lenger.

Så da koker det endelig ned til hva jeg vil. Ikke hva Aetat vil at jeg skal ville. Ikke hva sjefen vil at jeg skal ville. Hva JEG vil. Og som den førskolelæreren jeg nå engang er (eller var), er det nærliggende for meg å se på hvilke evner og interesser jeg hadde før alle begynte å fortelle meg hva som var lurt. Hva jeg var flink til, hva som var min store lidenskap i livet. Hva jeg gjorde mest av og trivdes best med. Hva hele min barndom kretset rundt.

Det skrevne ord.

Min aller første dagbokside ble skrevet på min 7årsdag, da jeg fikk en splitter ny dagbok med lås og allting. Jeg husker tilogmed akkurat hvor jeg satt da jeg åpnet gaven, og så den gule, fine boka lyse mot meg for første gang. Jeg husker tante forklarte meg hva den var til, og jeg husker at jeg kastet meg over den og skrev. Nå ligger den trygt forvart sammen med resten av dagbøkene mine på loftet hjemme hos mamma og pappa. Det er bare en måned siden jeg leste i den sist, og det er faktisk fullt leselig og forståelig til tross for at det enda skulle gå et halvt år før jeg i det hele tatt begynte på skolen.

Og jeg leste vanvittig mye. Den første boka jeg leste helt på egenhånd, leste jeg en kveld jeg lå på magen i øverste etasje i køyesenga jeg delte med lillesøster. Det var en fin og rosa Askepott-bok fra Disneyklubben, og jeg leter fortsatt etter et eksemplar av denne. Den eneste bokstaven jeg ikke helt forstod, var bokstaven «g». For jeg skrev den jo ikke sånn selv? Men etter at mamma tålmodig hadde forklart meg det sikkert ti ganger etter at jeg skulle ha sovna, så satt den også som den skulle.

Første gangen jeg leste Hulebjørnens Klan, lå lillesøster og meg i telt hos besteforeldrene mine. Jeg var 13. Men hele boka ble pløyd gjennom som bare det, selv om jeg aldri har klart det etter at jeg ble voksen.

Hvordan i alle dager lot jeg meg, som den innadvendte lesehesten jeg var, lure inn i et oversosialt yrke hvor man ikke har tid til å lese eller skrive stort annet korte beskjeder på gule post-itlapper? I retrospekt er det slett ikke rart at det gikk som det gikk. Og jeg har ikke tenkt å la det skje igjen. Jeg har fått en ny sjanse, og denne gangen skal jeg gjøre som sjelen min sier. Så kanskje den blir med kroppen min på jobb.

Etter den fatale telefonsamtalen med Aetat, har jeg brukt dagen på å gruble over mulighetene mine. Hva jeg kan jobbe med. Hva som innebefatter det skrevne ord.

Forfatter? Fritidsprosjekt. Man kan ikke leve av det, med mindre man heter Margit Sandemo. Vanlige dødelige får, med en god porsjon flaks, utgitt en bok i året. Jeg har vanskelig for å tro at dette vil utgjøre en årsinntekt.

Journalist? Lokalavisa her er det minst interessante som finnes i hele verden. Jeg tror jeg ville dødd sakte av kvelning.

Forlagsbransjen? Hvis jeg mot formodning skulle komme inn i den, så ligger nærmeste forlag minst to timer unna.

Men.

En ting jeg har skikkelig, skikkelig lyst til akkurat nå, er å ta inn blant annet utvalgte bøker og selge dem. Kanskje tilogmed oversette dem til norsk. Det er det jeg tenker på nå i kveld. Hvordan jeg kan gjøre det. Hvilke bøker. Og ja, jeg har helt klart for meg hvilken nisje – men jeg har ikke tenkt å avsløre det for åpent nett.

Jeg vet det ikke vil være særlig lønnsomt i starten. Men kanskje en dag?