pp14
CD5

Da var ting tilbake til det normale igjen, og det er ikke nødvendig med en test. Jeg vet at jeg ikke er gravid nå heller.

Jeg har tenkt mye de siste dagene. Forsøkt å analysere situasjonen og alle følelsene som begynner å dukke opp. Det har ikke vært så ille frem til nå, men etter halvannet år begynner jeg virkelig å kjenne det i hjertet. Det nærmeste jeg har kommet denne følelsen tidligere, er de gangene jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg. De gangene jeg har gjort alt jeg har kunnet for å få tilbake den eller den eksen. De gangene jeg har slått øynene opp om morgenen og fortalt meg selv at alt er greit, frem til jeg våkner og husker. De gangene jeg har innbilt meg selv at alt kommer til å bli bra igjen, bare jeg gjør sånn eller slik. De gangene jeg har gått på trynet igjen og igjen allikevel. Frustrasjonen. Sorgen. Sinnet. Bare at løsningen er ikke å «bare» finne en ny mann denne gangen. Det er ikke «bare» å finne et annet barn. This is it. Hvis jeg ikke blir gravid, så er dette løpet kjørt. Alle tidligere erfaringer tilsier at dette kan og bør jeg gi opp før det ødelegger meg.

Dette til tross.

I går tok jeg skjebnen i egne hender og iverksatte flere tiltaksplaner. Nå føler jeg i det minste at jeg har kontrollen på ting igjen. Jeg får ting til å skje selv isteden for å «bli skjedd ting med», og det er en god følelse midt i all faenskapen.

Det første jeg gjorde, var å ringe gynekologisk poliklinikk for å få en ny time. Det beste de kunne gjøre, var 13. juli. Litt over en måned frem i tid. Ingen stor overraskelse, men dette har jeg ikke tid til!

Derfor skrev jeg også et krav om å få en kopi av journalen min, slik at vi kan få en second opinion av noen som kanskje faktisk 1) er tilgjengelig for pasientene sine, 2) tar dem seriøst og, 3) har peiling på hva de snakker om.

Etterpå dro jeg sporenstreks ned til homeopaten/akupunktøren og bestilte time. Har hørt veldig mange solskinnshistorier fra den alternative retningen, så det er vel verdt å prøve det. Det kan i alle fall ikke skade. Time neste tirsdag.

Videre plan er å ringe privatpraktiserende spesialist i Oslo senere i dag, og samtidig skrive en egenhenvisning til Fertilitetsklinikken. Der er det 5 måneders ventetid, og hvis vi skal vente på Den Aldri Tilstedeværende Gynekolog så vil vi ikke bli foreldre før alle andre har blitt besteforeldre. Vi har venta lenge nok nå, syns jeg. No more bullshit.

Og så er jeg nødt til å begynne med litt fredsmekling mellom Kropp og Sjel, for denne krigen kan ikke være sunn for noen av partene. Jeg tror faktisk jeg skal begynne å meditere igjen, for å roe tilstandene og sette meg selv i en litt mer harmonisk tilstand.

Mer enn dette kan jeg ikke få gjort akkurat nå. Men jeg ber til høyere makter om at det skal være nok.