pp13
Pergosyklus 3
CD29
12DPO

Humør: upåklagelig (prøv og klag på det… bare prøv!)

No puedo pedir que el invierno perdone a un rosal
No puedo pedir a los olmos que entreguen peras
No puedo pedirle lo eterno a un simple mortal
y andar arrojando a los cerdos miles de perlas

Jeg kan ikke be vinteren om å spare en rosebusk
Jeg kan ikke be en alm om å bære pærer
Jeg kan ikke be om evigheten fra en vanlig dødelig
og kaste tusener av perler for svin

Shakira, La Tortura


Tempen sank i dag tidlig, og det betyr som regel bare en ting.

Jeg tror jeg skal gi opp nå. En siste runde, siden pergoen fortsatt vil henge i neste syklus, og så får det være stopp. Jeg har bedre ting å gjøre med livet mitt enn å krype på mine knær og trygle om noe som ikke kommer til å skje likevel.

Nå har vi holdt på i halvannet år, uten resultat. Det hadde nesten vært bedre å bli gravid og så spontanabortert, for da hadde jeg i det minste visst at det gikk an. At jeg kunne. Og man må jo spørre seg selv når nok er nok, og vurdere om man skal kaste inn både håndkle, EL-tester og termometere. Men selv om jeg føler det sånn nå, så vet jeg jo allerede hvordan det blir om et par, tre ukers tid. Jeg har bare ikke fått det genet som gjør at man kan gi opp, jeg er desverre mer av en krigerske enn en quitter. Og det kommer antagelig til å gi meg mitt banesår en vakker dag.

Så det er vel bare å bite tenna sammen igjen, ringe gynekologen igjen og avtale enda en time. Igjen.

Hvorfor er det så vanskelig for meg å få til det som er så altfor, altfor lett for alle andre? Dette er som å ligge i hardtrening i flere måneder, bare for å se amatørene krysse målstreken lenge før du i det hele tatt kan se den for ditt eget vedkommende. Mange av dem har ikke engang tatt seg bryderiet med å melde seg på løpet i det hele tatt, de bare vimsa inn dit helt uten mål og mening. Noen prøvde tilogmed å unngå det i sin helhet.

Og så jeg, da, som står i fare for å bli diskvalifisert. Avvist av naturen selv. Go me…