pp13
Pergosyklus 3
CD27
10DPO

Nå sitter jeg og sammenligner temperaturcharter. Dumme damen klarte jo bare ikke å la være. Og jeg må innrømme det gikk et aldri så lite støkk i meg da jeg fant en chart som er nesten prikk lik min egen. Greia er bare at den dama som eier den charten endte opp med tvillinger, og i og med at jeg som sagt har tatt tre doble hormonkurer så… Blir litt svett, jeg nå.

For jeg har ingen lyserosa drømmer om ren og skjær babylykke. Det er fordelen med å ha jobba så lenge i barnehage, antar jeg. Jeg har en viss formening om hva jeg går til, jeg har brukt lang tid til å tenke grundig gjennom mitt oppdragersyn og dertil hatt anledning til å prøve det ut i praksis. Og jeg vet at jeg sannsynligvis ikke vil sitte der nydusja og fresh med en lyserosa, velduftende og gurglende baby i armene mine. Det blir nok mer a’la fett hår i hestehale med en utgulpa dritunge som hyler etter mer mat fra mine tomme (eventuelt betente) bryster.

Det hender jeg lurer på hva det egentlig er jeg driver med nå. For uansett hvor godt forberedt jeg liker å tro at jeg er, vet jeg jo også at det sjelden blir akkurat sånn jeg har tenkt det. I alle fall når det er snakk om unger. Og hva da hvis det blir to? Eller, gud forby, tre eller fire? Vil jeg, med min selvpålagte pedagogstandard, være i stand til å følge opp alle sammen på en god nok måte samtidig, gjennom de neste 18 årene og vel så det? Det sies jo riktignok at man aldri kan være pedagog for egne barn og det blir jo på en helt annen måte enn å være på jobb, men når man nå engang har brukt så mye tid og krefter på å finne ut hva som er «riktig» og «feil»  i barneoppdragelsens verden så blir det sikkert ikke så lett å gå over i bare mamma-modus (hva nå enn det vil vise seg å bli).

Men det er uansett altfor seint å få kalde tvillingføtter nå. For hvis det er noen der, så har de allerede slått rot. Og da skal de være hjertelig velkommen.