Her for noen dager siden var det duket for et av min tids største sjokk. Jeg stod der på badet og sminket meg, lykkelig uvitende om hva som snart skulle inntreffe. I mitt ungdommelige sinn visste jeg godt hvordan jeg skulle gjøre det akkurat denne dagen, og hvordan resultatet kom til å bli. Trodde jeg. Jeg tok feil. Det ble ikke sånn. Ikke i det hele tatt. Det var akkurat som om jeg hadde falt ned i et tidshull og krabbet opp igjen på et helt annet sted enn der jeg opprinnelig var. For i min venstre, ytterste øyekrok hadde det plutselig dukket opp et, for meg, helt nytt element.

En rynke.

I min sjokktilstand ante jeg ikke hvordan jeg skulle hilse den nyankomne velkommen. Skulle jeg hyle? Skulle jeg le oppgitt? Skulle jeg få panikk? Hva? Dette var det ingen som hadde forberedt meg på. Jeg skulle jo være evigung, og slettes ikke få rynker i den beskjedne alder av 30. Det er ikke mer enn et år siden jeg måtte fiske legitimasjon opp av veska for å kjøpe røyk, for ikke å snakke om hva som skjer når jeg skal benåde et nytt utested med min tilstedeværelse. Alle som skal tippe min alder, tipper fornøyelig feil. Dette kunne rett og slett ikke skje meg.

Men det gjorde det.

I mange dager nå har jeg grublet over det inntrufne og forsøkt å pakke hjernen min rundt sakens alvor. Og jeg tror nesten jeg har klart det. Alt handler egentlig om hvordan man velger å se ting, lærte jeg for noen år siden. Man kan velge å se det positive i ting, eller man kan (uvisst av hvilken grunn) velge å se det negative. Jeg velger det første.

Rent analytisk sett kan man nemlig definere rynken som en smilerynke, all den tid den går oppover og blir mer markert når jeg smiler. Sånn ordentlig smil, vel og merke, sånn som tar med øynene på oppturen. Og det er det slett ingen selvfølge at jeg skulle få noen gang. En stund der lurte jeg seriøst på om jeg ville oppleve å se en rynke i mitt, dengang ikke fullt så blide, åsyn det hele tatt.

La meg ta dere med 5 år tilbake i tid.

I en bitteliten leilighet langt utenfor allfarvei sitter en fattiglus av en student akkurat der hun ble forlatt. Samboeren hadde bestemt seg for å gjøre eks av seg et halvt år tidligere og samtidig tatt med seg alt han hadde, støvsuger og psyken hennes inkludert. Sommerferien har nettopp begynt, og for henne betyr dette full krisetilstand. Det er ikke lenger påkrevd å drukne seg i eksamenspensum, og hun har ikke lenger noe sted å gå om morgenen. Hun har ikke lenger noen å snakke med, noen å glemme ting sammen med. Hun har ingenting annet enn to valiumtabletter som eksen fra noen år tidligere har sjenket henne, og brødkniven i skuffen. Dette er grunnen til at hun tar de få pengene hun egentlig ikke har og bruker dem til å fylle bensintanken med, for i et anfall av overlevelsesinstinkt har hun nemlig rasjonalisert seg frem til at det er bedre hun er på veien med øynene blendet av tårer enn alene hjemme med kniven.

Hun ser på seg selv som et kryp, i alle ordets betydninger. Ikke har hun jobb. Ikke har hun penger. Hun går riktignok på skolen, men dette var ikke et veloverveid valg. Det var rett og slett en dødskrampe i det øyeblikket hun forstod hvor forholdet hennes bar hen. For det er visserligen bedre å leve på 6000 kroner i månedlig studielån enn å gå tilbake til sosialkontoret igjen. Ikke klarte hun å beholde kjæresten som en gang ville ofret verden for hennes skyld. Han påstår at hun har ødelagt alt. For ham, for henne, for dem begge. Og hun tror ham. Derfor vil hun ikke leve lenger. Ikke med mindre han kommer tilbake og reparerer henne. For hun mener bestemt at hun er ødelagt for bestandig.

Fast Forward igjen.

Mot alle odds har det utenkelige skjedd. Hun har funnet Kjærligheten, den ekte denne gangen. Hun har funnet Mannen i sitt liv. Hun har funnet igjen sitt egenverd. Og hun har fått tilbake livet sitt, i en form og en farge hun aldri tidligere har kunnet forestille seg.

Hun sitter ikke lenger alene i en liten leilighet. Hun eier 50% av det store huset hun bor i. Skolen hun tok sørget nemlig for å gi henne en god nok inntekt til å bli kvitt alle inkassosaker slik at hun kunne ta opp et huslån. Hennes kjære eier den resterende halvdelen av huset, og hun vet at det er sånn det kommer til å bli frem til den dagen en av dem dør. Hver eneste dag, flere ganger om dagen, holder han rundt henne. Smiler til henne, med øyne så varme at hun smelter hver gang. Stryker over håret hennes med varsomme hender. Kysser henne. Hver eneste natt ligger hun tett inntil ham og lurer i sitt stille sinn på hvordan dette kunne skje. Hvordan livet hennes kunne bli så bra. Hver eneste morgen kysser han henne på pannen før han går på jobb. Og hun smiler. Hun smiler fordi hun vet hun er velsignet med det største verden har å by på.

Krypet har på underlig vis blitt en sommerfugl. Og da gjør det slett ingenting om hun har fått en smilerynke.