pp13
Pergosyklus 3
CD23
6DPO

I teorien skal egget nå ha kommet frem til destinasjonen, og skal om ikke lenge begynne å grave seg ned. Jeg håper egget mitt har lest den boka.

Jeg prøver å ikke tenke for mye på symptomer og sånt, men noe kan jeg allikevel ikke unngå å merke. Som at jeg er sinnsykt trøtt. Som at det inntil nylig har gjort vondt i den ene sida av magen (jeg kjente faktisk pulsen i eggstokken her om dagen). Som at jeg var forferdelig svimmel i går kveld (hodet mitt kjørte heis uten å ta med kroppen).

Men det betyr sikkert like lite som før. Det er antagelig bare pergoen som snakker.

Samtidig kan jeg ikke komme på en eneste kjent årsak til hvorfor det ikke skal ha fungert denne gangen. Sædcellene er beviselig i fin form. Eggløsningen denne gangen var den tidligste jeg noen gang har hatt. Mine indre organer er definert som «komplett normale», og hormonene som er sjekka er der de skal være. Vi traff eggløsningen godt også. Jeg har tilogmed latt være å ta nese- og astmaspray etterpå, for å holde livmorslimhinna mest mulig intakt.

Og dessuten: All den tid lillesøster har kommet over målstreken, så kan jeg også krysse den. Det har bestandig vært sånn. Så fort hun har gjort krav på førsteplassen, så gir universet meg tillatelse til å komme inn som en god nummer to. Ikke før. Uansett hva vi har gjort, gjennom hele oppveksten. Så, det er visserligen min tur nå.

Det hadde vært så veldig, veldig fint å gå tida sammen med henne og sammenligne mager og plager. Blir jeg gravid nå, så kan vi tilogmed risikere å føde samtidig. Da er det jo bare 4 uker som skiller oss, og hvis hun føder 2 uker over tida og jeg føder 2 uker før, så treffes vi på midten.

Hvis nå bare egget kan grave seg ned i tide og bli der en stund.

*krysser fingrene for selv*