Inspirert av PJ og Fluke velger jeg nå å fortelle min egen historie om hvordan man faktisk blir behandlet av offentlige distanser når man er syk i denne velferdsstaten.

Min historie begynner sommeren -04, da jeg etter lengre tids smerter og mangel på energi endelig blir diagnosert med fibromyalgi. Jobben i barnehagen hadde blitt altfor, altfor mye for meg, og dermed begynte en lengre periode med sykemeldinger. Problemet var bare at jeg ikke var i fast stilling – dette var bare et vikariat på ubestemt tid. Dette igjen medførte en rekke konflikter på jobben, med kollegaer som mente jeg ikke gjorde jobben min når jeg først var der og at de ikke kunne stole på at jeg kom når jeg skulle. Jeg prøvde tilogmed å jobbe på en annen avdeling, i forskjellige stillingsstørrelser, men til ingen nytte. Konfliktene bare vokste, omvendt proporsjonalt med helsa mi. I fjor sommer bestemte arbeidsgiveren min at de måtte la meg gå etter halvannet år i jobben. Unnskyldningen var at de ikke lenger hadde plass til meg. Samtidig utlyste de flere pedagogstillinger. Jeg ble riktignok tatt inn til jobbintervju, men det hjalp ikke stort. Min tid i denne barnehagen var over.

Siden dette ikke hadde noen direkte positiv effekt på helsa mi, valgte jeg å sykemelde meg igjen under oppsigelsestida. Det er grenser for hvor langt man skal presse seg for å gå på en jobb som ingen vil ha en i. Dermed begynte min kamp mot Systemet.

Det gikk greit de første tre månedene. Sykepengene mine kom inn på kontoen omtrent når de skulle, og jeg hadde fortsatt ikke energi nok til å sette meg inn i regelverket. Jeg bare tok gladelig i mot hva som enn måtte komme inn, selv om det ble utbetalt noen færre tusenlapper enn hva jeg var vant med fra jobben. Men så begynte rotet. Plutselig en dag lå det et brev i postkassa mi: sykepengene var stoppet. Så jeg ringte trygdekontoret for å finne ut av hva som hadde skjedd, og traff der på min saksbehandler. Jeg husker ikke nøyaktig hva hun sa, men allerede før jeg hadde fått forklart situasjonen for henne begynte hun å kjefte på meg fordi jeg ikke hadde gjort noe forsøk på å tilrettelegge arbeidsplassen min. Underforstått: jeg var lat og lite interessert i å jobbe for pengene. Tilrettelegge arbeidsplassen min??? Jeg hadde jo brukt ET ÅR på å forsøke å tilrettelegge som best jeg kunne, og nå var det jo faktisk ikke noen arbeidsplass å tilrettelegge lenger heller. Til slutt fikk jeg forklart dette til henne, men det hjalp ikke stort. For i følge henne manglet det legeerklæring. Nå hører det også med til historien at attføring ble vurdert på et tidlig stadium slik at legebekreftelsen allerede var skrevet og levert, så jeg ringte legekontoret og ba dem undersøke saken.

Et par dager senere ringte jeg tilbake til trygdekontoret. Saksbehandleren var ikke tilstede, men han jeg snakket med kunne fortelle meg at min lege og min saksbehandler hadde hatt et møte om meg dagen i forveien – uten mitt samtykke eller min tilstedeværelse, og uten at jeg hadde fått beskjed om hva som skulle skje. Jeg regnet jo selvfølgelig med at jeg i det minste ville få et referat i posten, men nei. Den dag i dag aner jeg ikke hva som ble sagt på dette møtet. To dager senere stod det nok en gang penger på kontoen min, så jeg tenkte ikke mer over det.

Så var det på tide å begynne å tenke på attføring. Søknaden ble skrevet og levert, men Aetat trengte jo selvfølgelig legeerklæringen. Hmm… Legeerklæringen igjen, ja. Hvor var den? Legekontoret sa den var blitt sendt ut. Trygdekontoret (ved saksbehandleren) kunne ikke finne den. Ikke var den hos Aetat heller. Etter å ha ringt og lett og mast i det uendelige fikk jeg til slutt snakke med et annet trygdekontormenneske. Legeerklæringen hadde ligget der i mange uker den, men på skjermen hans stod det at sykepengene mine var fortsatt var stoppa.

Uansett, da var endelig attføringssøknaden i boks og og legen friskmelder meg slik at tiltak kan iverksettes. Joda, men i glippa mellom sykepengerattføringsinnvilgelse var det jo ikke mye å bli feit av. Saksbehandleren min på Aetat kontakter derfor trygdekontoret og ber dem forlenge utbetalingene i påvente av saksbehandling. Dette mottar han ikke noen tilbakemelding på, og kontoen min er og blir tom. Tilslutt får jeg ham til å ringe dem (jeg har ikke det minste lyst til å føre noen videre kommunikasjon med dem etter alt dette kaoset) for å finne ut av hva som hadde skjedd. En halvtimes tid senere ringer han meg opp igjen og kan fortelle at det manglet noen papirer igjen. Hvilke visste han ikke. Jeg måtte derfor ringe dem selv.

Som sagt, så gjort. Men før jeg i det hele tatt kommer frem til saksbehandler må jeg snakke med utbetalingsansvarlig. Beklageligvis hadde det skjedd en feil, sa hun. De hadde ved en feiltakelse satt ukesats isteden for dagsats på meg, med det til følge at jeg hadde fått altfor mye utbetalt de siste tre månedene. Dette hadde ikke jeg fått fulgt med på, fordi alle papirene mine lå nedpakka i flyttelasset store deler av sommeren. Grunnen til at jeg ikke hadde reagert på utbetalingssummene var jo at de som regel lå på 10 000 kroner mot de 14 500 kronene jeg var vant med å få fra jobben. Problemet, skjønte jeg jo etterhvert, var at det ikke ble utbetalt på samme måten som lønn sånn at det hadde skjedd et par ganger at jeg fikk to utbetalinger i hver sin ende av måneden.

Så fikk jeg snakke med saksbehandleren min. Mer kjeft i vente. I tillegg til at jeg var lat og uinteressert i å jobbe (fra forrige samtale) var jeg nå enten dum eller en snylter, eller kanskje tilogmed begge deler. For jeg måtte jo ha forstått at disse utbetalingene mine var feil helt av meg selv. I forfjamselsens selvforsvar sa jeg at jeg hadde hatt mistanke, sånn at jeg hadde satt av litt penger just in case. Tabbe. Og de papirene som etter sigende manglet? De var plutselig ikke noe problem lenger i det hele tatt.

Et par dager senere lå det en faktura i postkassa mi, pålydende over 20 000 kroner, med en snarlig betalingsfrist. Ny telefon til trygdekontoret. Der kunne de bare beklage og fortelle meg at det slett ikke var meningen at det skulle være en faktura med betalingsfrist på der, siden det ennå ikke var helt avgjort hvor mye jeg egentlig skulle betale tilbake. Så den kunne jeg bare rive i fillebiter.

Klagebrev ble så forfattet og levert, hvor jeg klager både på kaoset, krav om tilbakebetaling og den behandlingen jeg har fått av min saksbehandler. Det endte med at jeg måtte betale tilbake halvparten av beløpet, for siden jeg hadde sagt at jeg hadde satt av litt penger så tydet dette på at jeg hadde forstått allikevel. Forbannede selvforsvarsinstinkt. Den delen av klagen som omhandlet saksbehandleren min ble oversett «fordi jeg var sint når jeg skrev det». Doh. De er flinke til å beskytte sine egne der nede. Men det samme kan det være.

Aetat, på sin side, det er en helt annen historie. I utgangspunktet ville jeg gjerne jobbe med barn og litteratur, for på den måten utnytte min høyskoleutdannelse til noe annet enn den var tiltenkt. Saksbehandleren min der forstod tanken min veldig godt, men han klarte desverre ikke å vinne gjennom i møtet med de andre. Jeg måtte nok pent satse på videreutdanning, siden jeg nå engang hadde en «allsidig» utdannelse fra høyskolen. Hadde jeg derimot bare hatt videregående, hadde jeg kunnet velge og vrake i omskoleringsalternativer. Så jeg endte opp med brevkurs i spesialpedagogikk. Som kjent er det ikke videre hensiktsmessig å bygge hus på råtten grunnmur, så etter noen måneder skjønte både meg og saksbehandler at dette kanskje ikke var det helt store. Kontorjobb er hva jeg vil ha. Stille og rolig og ikke for mange mennesker å forholde seg til. Han setter meg derfor opp på et nytt møte onsdag før påske klokka to.

Onsdag før påske klokka to, derimot, viser seg å være et forferdelig dårlig tidspunkt siden Aetat låste dørene klokka ett. Så det var bare å kjøre hjem igjen og vente til påskeferien var over, sånn at jeg kunne ringe og avtale ny time. Den fikk jeg uka etter.

Dette møtet var i utgangspunktet meget positivt. Jeg ble umiddelbart tatt av spesialpedagogikk-kurset, og nye tiltak ble vurdert. Blant annet pågikk det et datakortkurs som jeg kanskje kunne snike meg inn på, og det var også en mulighet for å komme inn på fagbrev i kontorfag. Dette ville jo vært perfekt for meg, og håpet om et yrkesliv ble atter en gang tent. Men nok en gang støtte jeg på problemer: i følge Aetat ville attføringspengene mine utgjøre 5000 kroner i måneden, noe som er helt urealistisk. Det ville i så fall betydd at min kjære måtte kjørt avisrunder før han gikk på sin vanlige jobb, og det er det ikke snakk om at jeg vil gjøre mot ham. Saken var at de regnet snittet fra de siste tre år når de skulle finne ut hva jeg hadde krav på. De siste tre årene har jeg jo gått på skole og jobbet 50% ved siden av, så det sier seg jo selv at det ikke utgjør så mye. Jeg fikk beskjed om å bruke helga på å tenke, og at jeg ikke skulle ta noen overilte beslutninger. Saksbehandleren min skulle ringe meg på mandag mellom halv to og tre, og i mellomtida bruke tida på å undersøke mulighetene mine. Så skulle vi snakke ordentlig samme da, for å skrive en ny handlingsplan for meg.

I løpet av denne helga sendte jeg ham en lang mail hvor jeg tenkte høyt og vurderte mulighetene mine. Jeg fortalte ham om babyplanene, økonomien jeg trenger, tanker jeg gjør meg og så videre. Litt senere den dagen fant jeg også ut at Aetat faktisk har laget noen nye regler som de åpenbart ikke har tatt med i beregningen: det er ikke lenger snittet av de siste tre år som skal legges til grunn dersom vedkommende kommer bedre ut av det ved å gå utifra forventet årsinntekt det året man ble sykemeldt – og da stiller jo saken seg helt annerledes for meg. Dette mailet jeg også til ham, og ba dem kikke over saken på nytt.

Mandagen kom. Mandagen gikk. Jeg har forsøkt å kontakte saksbehandler mange ganger, men han tar ikke telefonen når jeg ringer. Resepsjonisten har lagt igjen mange beskjeder om at han skal ringe meg tilbake, men ingen saksbehandler har ringt.

Til mandagen er det 6 uker siden.