Det er med opprørt hjerte jeg leser VG i dag. På bare noen få dager har det verst tenkelige skjedd i to forskjellige barnehager. Torsdags ettermiddag ble en treåring kjørt til sykehuset etter å nesten ha blitt kvalt i et tre da han hang fast i hettegenseren, og på tirsdag falt en treåring i bakken med hjertestans etter et hardt sammenstøt. Livet stod ikke til å redde.

Som førskolelærer har dette alltid vært min største frykt, og tankene mine går til de berørte. Sånt skal ikke skje, men det viser seg desverre igjen og igjen at det skjer allikevel. Hvorfor? Jeg kjenner ikke godt nok til disse to tilfellene til å kunne uttale meg spesifikt om disse situasjonene, og jeg mener slett ikke å anklage de aktuelle barnehagene på noen måte. De har helt sikkert gjort sitt aller beste. Allikevel frykter jeg i mitt stille sinn at dette er et resultat av dagens barnehagepolitikk.

Faktum er at økonomien er det styrende element i norske barnehager for tida. Styrerne ser seg nødt til å ta inn flere barn enn de i utgangspunktet hadde tenkt seg for å få budsjettet til å gå opp, og det er de minste (og derfor mest krevende) barna som er mest «lønnsomme» i så måte. Bemanningen, derimot, forblir den samme selv om barnegruppa vokser. Dette går utover så mangt, men det verste av alt er at sikkerheten lider under det.

På en helt vanlig barnehageavdeling med 20-25 barn, er det gjerne en daglig bemanning på tre voksne. Dette er vel og bra. Det er mye jobb, men det går. Problemet oppstår den dagen en av dem ringer inn syk og ikke kommer på jobb. Mange barnehagers økonomi er nemlig så dårlig at man ikke har råd til å sette inn en vikar før arbeidsgiverperioden er over og den sykemeldte får sykepenger fra rikstrygdeverket. Man har rett og slett ikke råd til å lønne en vikar på toppen av den sykemeldte. Dette betyr i realiteten at man er to på jobb i disse 16 dagene. Og det er ikke akkurat som om det er en sjelden sak at man blir smittet av både det ene og det andre når man jobber så tett med barn, så dette er barnehagehverdagen for veldig mange. Det er sjeldent jeg har opplevd å jobbe i lengre perioder med full bemanning.

Og hva skjer så, når man er to på jobb? Det er ikke bare barnerelaterte arbeidsoppgaver i en barnehage. Det er klesvask som må taes hånd om, måltider som må forberedes tre ganger i løpet av en dag, bord som må dekkes og oppvask som må ryddes. I tillegg kommer alle andre oppgaver, som bleieskift, foreldrekontakt i garderoben ved henting og bringing, viktige telefoner som må taes og så videre. Resultatet er at man ofte blir stående alene med samtlige unger i lange perioder. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært ute alene med 20 unger og kjent skrekken sige innover meg. For hva hvis noe skulle skje? Hva hvis en av ungene skader seg i klatretreet på den ene siden av huset mens jeg forsøker å forhindre at minsteungen blir nedsyklet på den andre? Hva hvis jeg ender opp med å måtte utføre akutt og livreddende førstehjelp samtidig som jeg må finne hjelp, trøste skremte barn og holde dem unna ulykkesstedet? Hva skjer når jeg eventuelt blir med barnet i ambulansen, og min kollega blir stående alene med kanskje så mye som 24 skremte barn mens hun venter på forsterkningene? Dette er ikke engang i nærheten av å være forsvarlig.

Det er på sånne dager det ikke er godt å jobbe i barnehage. Man er hele tiden meget bevisst på at man faktisk har ansvaret for små liv. For minst dobbelt så mange menneskers kjæreste skatt på denne jord. Og man vet at før politikerne tar tegninga og bevilger flere penger, kan man ikke kan gjøre annet enn sitt beste under de gitte arbeidsforholdene og håpe at det er godt nok. I de fleste tilfeller er det heldigvis det. Men i resten er det det ikke. Dessverre.