Det er det jeg har vært i dag. Ikke bare i dag, forresten, det har blitt en del sånne stunt i det siste. For det finnes virkelig ikke noen bedre måte å ta hevn over en lite samarbeidsvillig kropp på enn å tilbringe time etter time på et helsestudio. I dag har jeg trena ikke mindre enn to ganger. En gang i dag tidlig, hvor jeg trente styrke og kondisjon i intervaller, og en gang nå nettopp hvor det egentlig var min kjæres «tur» til å trene. Jeg ble likegjerne med ham og tilbrakte noen minutter på tredemølla, sykkelen og trappemaskina mens han løftet vekter.

Sliten nå. Sliten, men lykkelig.

Dette skulle man nemlig ikke trodd. For en stund siden traff jeg min gamle klasseforstander fra ungdomsskolen. Jeg var iført treningsdress og joggesko, og han så på meg med et mildt sagt sjokkert ansiktsuttrykk. Dette til tross for at min like forbausede barndomsvenninne på forhånd hadde informert ham om det inntrufne. Altså at jeg 1) hadde begynt å trene, 2) gjorde det av egen fri vilje, og 3) til alt overmål likte det.

«Hvordan skjedde dette?», tenkte han helt sikkert i sitt stille sinn. «Hvordan kan jenta som gjorde alt hun kunne for å slippe unna gymtimer så vel som klasseturer i skog og mark plutselig bli treningsnarkoman helt av seg selv?»

Jeg vet ikke engang om jeg har noe svar. Jeg bare vet at dette nå er nødvendig for meg. Jeg trenger å føle kroppen min, at den virker som den skal og fungerer. Jeg trenger å føle meg sunn, sterk og frisk. For nå i mai er det to år siden jeg for første gang ble langtidssykemeldt på grunn av fibromyalgi, noe som slo meg totalt ut både fysisk og mentalt.

Nå vet jeg endelig å sette pris på en fungerende kropp og en god helse. Man savner nemlig ikke det før det plutselig er borte. Og jeg har forbannet meg på at jeg ikke skal slippe taket i  det igjen.

Aldri mer.