Jeg skulle jo bli berømt og anerkjent og gi ut store verker og allting.

 

Og alle skulle si jeg var Flink og Begavet.

 

Men isteden sitter jeg her med en knust karriere, en ubrukelig høyskoleutdanning og et studielån på nærmere 300 000 kroner. Verket mitt ble aldri noe av. Det vil si, det ligger som et halvferdig manuskript i en mappe på Mine Dokumenter. Og der ligger det godt. Aetatmannen som skulle ringe meg for tre og en halv uke siden har fortsatt ikke ringt. Om halvannen måned er det slutt på sykepengene mine, og det ser pr i dag ut som jeg ikke har noe annet valg enn å hoppe av den såkalte attføringa og melde meg ordinært arbeidsledig istedenfor.

Hvordan kunne det gå så på trynet?

Jeg gikk ut blant de beste i klassa mi. Jeg hadde gode karakterer. På siste praksis fikk jeg tilogmed 1.5 i karakter – og praksishåndboka kunne fortelle meg at svært få studenter oppnår denne karakteren. Fallhøyden har med andre ord vært stor.

Og jeg lurer på hvordan jeg skal klare å komme meg opp dit igjen.

Dit hvor tingene made sense. Dit hvor jeg er mitt vanlige, Flinke og Begavede meg. Dit hvor jeg liker å være.

For jeg liker virkelig ikke meg selv for tida. Jeg oppnår ingenting. Jeg kommer ingen vei. Jeg får ikke gjort noe stort.

 

Og ingen syns jeg er Flink.