Nå har jeg endelig skjønt det. Etter 30 år som Kjerringa Mot Strømmen som ikke har brydd seg nevneverdig om verken hud, hår eller klær har jeg pent måttet innse hvordan verden fungerer. Denne plutselige innsikt kan sammenfattes i tre punkter:

1. Verden vil bedras.
2. Utseendet betyr noe.
3. Du blir den andre tror du er.
Jeg mener; tenk på det. Det er stor forskjell på hvordan folk behandler deg avhengig av hvilken apperance du velger å vise dem. Dersom du for eksempel entrer en klesbutikk iført en slitt joggebukse, møkkete sko, ingen sminke og med ustelt hår sier det seg nesten selv hvilken service du får: så godt som ingen. Men om du derimot spaserer inn i den samme butikken (med det samme personalet) to timer senere, etter å ha tatt på deg en smart drakt med tilhørende pumps og håndveske, «naturlig» sminket og håret i en elegant hestehale… Da er sjansen stor for at du vil få den beste servicen denne butikken kan oppdrive.

Jeg tror ikke det er sånn at man tenker bevisst at «dette mennesket innehar verken stil eller kjøpekraft, så derfor er det ikke verdt bryderiet». Men jeg tror det ligger ubevisst – ikke bare hos de menneskene som tilbringer arbeidslivet sitt bak en disk, men hos oss alle. Undersøkelser viser jo at tilogmed spedbarn vil velge det peneste ansiktet dersom en rekke bilder blir satt foran dem. Det ligger jo i sakens natur: det attraktive trekker oss mot seg.

En annen ting som jeg har begynt å koble opp mot dette, er Meads teori om identitetsutvikling. Han mente at identiteten ble til ved å speile den mot andre. Hvis jeg oppfører meg på en bestemt måte vil dette vekke en bestemt reaksjon hos det mennesket jeg kommuniserer med. Denne reaksjonen sendes tilbake til meg som i en speilrefleksjon, og dette forteller meg i sin tur hvem og hva jeg er. Hvis man nå er «kledd», velstelt og attraktiv vil dette gi andre mennesker assosiasjoner til ord som ung, vellykket og vakker, og de vil derfor behandle deg som om du var det. Mennesker vil dras mot deg. De vil snakke med deg. De vil møte blikket ditt. Og dersom mange nok behandler deg sånn, vil det til slutt bli en den av identiteten din. En annen hyggelig bieffekt av dette fenomenet er i sin tur det kan kan kalle selvoppfyllende profeti: dersom du tror du er vellykka, er sjansen stor for at du faktisk vil lykkes i hva du nå enn måtte foreta deg.

Dette er jo også egentlig en gammel sannhet, når jeg tenker meg om. Tilogmed Bibelen er inne på det når den sier at «tro bare at du har fått det, så skal det bli gitt deg». Andre, mer alternative retninger lærer at «likt tiltrekker likt». Så med andre ord; den sikreste måten å få det livet man vil ha, er å late som om man allerede har det.

Verden vil bedras. Gå derfor ut og vær bedragere / bedragerinner.