Pp11
Pergosyklus 1
CD24
4DPO

Jeg er lei meg. Deppa. Frustrert.
Og ikke minst redd.
Jeg har bare lyst til å forbli i senga i dag.
Ser ikke noe poeng i å stå opp.

Det er slutt mellom magen min og meg.
Jeg vet ikke hvem det var som gikk, og det spiller ingen rolle.
Det er slutt.
Over.
Finito.

Den saboterer resten av meg systematisk.
Lurer meg trill rundt med et sadistisk flir rundt kjeften.
«Nåååååå får du eggløsning..! Haaa haaaaaa, KØDDA!»
Og så trekker den det tilbake.

Og jeg er redd.
Redd for at dette sadistiske trekket fører til at egget er steindødt når kroppen endelig slipper det ut.
Redd for at jeg aldri kommer til å bli gravid.

Og jeg er forbanna.
Så forbanna at jeg uten tvil ville gjort livet dens om til et helvete hvis den hadde vært et eget menneske.
Så forbanna at jeg har lyst til å stikke en kniv inn i den.
Rive ut eggstokker og livmor.
Smurt det utover storgata.

Og jeg er lei meg.
Lei meg fordi jeg ikke har noe valg.
Lei meg fordi dette er den eneste kroppen jeg har.
Lei meg fordi jeg må leve med den resten av livet.

Resten av livet er altfor lenge.

Jeg vil ikke stå opp.