Den gang jeg var ung og frisk, trodde alle jeg var ung og syk isteden. Dette har jeg skrevet om tidligere, så jeg skal ikke utdype det så voldsomt mye mer akkurat nå. Det innlegget står jeg fortsatt ved.

Så det er med blandede følelser jeg leser i dagens Dagbladet at man nå vil innføre helseattest i modellbransjen.

Ja, det er bra at man forsøker å ta anoreksityren ved hornene, for all del. Men det man glemmer midt oppi vår noe overvektige samfunn, er jo faktisk at det er naturlig å være slank (for ikke å si tynn) når man er ung og lever et aktivt liv. Selv ble jeg ikke normalvektig før jeg var godt over 25, og det at jeg nå tilogmed ligger og vipper på grensa til overvektig her jeg sitter og glor er jo ikke modellenes skyld.

Jeg kan jo alltids skylde på at de har gitt meg dårlig selvbilde, da, sånn at jeg bare måååå ha det potetgullet (for ikke å snakke om colaen jeg har blitt sånn passe avhengig av) som trøst, men den blir for tynn (pun intended). Jeg tror nemlig på å ta ansvar for eget liv og helse, jeg. Og er du så dum at du lar deg fortelle at du egentlig burde se ut som en fange fra en fordums konsentrasjonsleir, så go ahead for meg.

Akk. Dagens unge. Hvor er foreldrene hen, bør vel kanskje være det egentlige spørsmålet.

Jeg sitter her og kjenner at toleranseterskelen min er betraktelig lavere nå enn hva den var før jeg fikk barn. Før kunne jeg lese hvasomhelst uten å bli berørt, men nå er bare overskriften nok til at jeg kjenner knyttneven i mellomgulvet og panikken bre seg i brystet mitt.

Her om dagen gikk jeg forbi en bokhylle, og kom tilfeldigvis til å se en bok som heter “For du stjal min lille venn”. Jeg plukket den opp og leste bakpå. Den handler om en mor som oppdager at babyen hennes plutselig har blitt forbyttet, bare to uker gammel. Mannen hennes sier hun er gal. Og jeg? Jeg fikk pusteproblemer og gåsehud på størrelse med et middels stykke bobleplast. Så jeg satt den fra meg og formelig styrtet bort til datteren min, som lå der i setet sitt hos pappaen.

I kveld kom jeg over noe enda verre. Fra virkeligheten. Jeg orker knapt å gjenfortelle det, så jeg linker bare til saken i Dagbladet.

For en syk, syk verden. For noen yderst sinnsyke mennesker.

Hvordan kan man bo i et hus og ha omsorg for små barn - og ikke VITE? Var det ingen som reagerte på at de ikke hadde sett dem på en uke?

Enten burde disse ha behandling på livsstid, eller så burde den samme livstiden bli forkorta rimelig brutalt.

For det går faen ikke an.

Æi æm tubækk.

Jepp. Etter 3 måneder i eksil på eget domene, ble rett og slett hjemlengselen til WP for dyp. Det, og at jeg endelig innså at jeg liker å ha lesere - og at det liksom er litt lettere å få dem her inne i ly av wordpress’ pagerank (som jo er betraktelig høyere enn på et domene som bare er noen få måneder gammelt).

Det var bare ikke det samme å blogge der, så jeg håper dere kan tilgi meg min utenomwordpresslige affære og ta meg tilbake igjen.

Og med meg har jeg tatt med meg de forferdelig få innleggene jeg fikk rota meg til å skrive. Ikke at de er så voldsomt spennende, dere har ikke gått glipp av stort…

Uansett:

I’m sorry.

Etter nesten 9 måneders spyelefant på sofaen-opplevelse, med påfølgende måneder med keisersnittsår som skulle gro og bekken som skulle gjenforenes med seg selv, så må jeg jo bare si at jeg sitter her og venter akk, så utålmodig på at Wii Fit skal innfinne seg i butikkene igjen.

For jeg gleder meg skikkelig til å begynne å trene igjen. Det er bare det at mitt gamle 5-økter-i-uka-regime (som jeg i allefall liker å innbille meg at jeg hadde) antagelig ikke kommer tilbake igjen før om noen dekader. Jeg har bare ikke tid.

Derfor har jeg de siste dagene nå sitti og tenkt og grubla over hvordan jeg skal løse problemet. Ja, jeg skal fortsette å trene på helsestudio, bare ikke så ofte som før. Da må jeg heller gjøre noe lurt hjemme.

Enter Wii.

Egentlig har jeg bittelitt dårlig samvittighet for å kjøpe ferdigmat til jentungen min isteden for å lage den sjøl fra scratch. Jeg tenker stadig på at dette må jeg gjøre noe med, men det blir liksom aldri noe av mine store ambisjoner.

Dog frister det veldig lite å fortsette å gi henne fruktgrøt fra Nestlé etter denne episoden.

Kanskje var det nettopp dette jeg trengte.

Jeg har det med det å rote det til datamessig. For en stund siden oppdaget jeg at dataplanetene mine er fullstendig ute av balanse, og at det derfor er helt umulig for meg å gjøre selv de enkleste ting. Dette har medført en hel rekke uheldige hendelser, og mine lepper har innimellom ytret ord jeg helst ikke hører fra min datter når hun vokser opp.

Derfor er jeg så veldig, veldig lykkelig for at jeg fant James inne på et supportforum for WordPress en gang. Det vil være en sterk underdrivelse å si at denne mannen er fantastisk. Han er hyggelig, han er grei, han er ufattelig rask og han er også ekstremt dyktig. Han er magisk, og han har tryllet vekk ganske mange frustrasjoner for meg de siste ukene.

En desperat mail til Magical James, som jeg kaller ham, og ting ordner seg. Fort.
Så til alle dere andre data-til-rotere der ute. Hvis dere sliter med blogger eller noen annen faenskap, eller hvis dere bare enkelt og greit vil lese en veldig god blogg, så kan dere ta dere en tur inn på Erratic Souls.

Og så hadde jeg glemt det helt.

Vel, vel.

Shamini har altså tagga meg i dette innlegget, og da er det vel ikke annet å gjøre enn å adlyde.

Oppgaven går som følger:

1. Plukk opp den nærmeste boka.

2. Slå opp på side 123

3. Finn den 5. setningen.

4. Skriv de 3 neste setningene derfra.

“Knivskaftet bør ha en god form. Det bør ligge godt i hånden og fylle ut hulen i hånden. Alle fingrene må nå godt rundt det.”

Hvilken bok?

Jo, nå skal du høre. Den store, skumle boken som heter “Husmorboka” fra 60-tallet.
Og jeg har i grunnen ikke så mye kontakt med andre bloggere for tida, og ikke har jeg tid til å lete frem url’er heller nå - så denne må jeg la stå åpen. Føler du deg truffet, må du gjerne ta opp stafettpinnen.

I dag vasket jeg golv. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men det trigger i alle fall ganske mye tankeaktivitet hos meg. Da tenker jeg tanker jeg aldri egentlig har tid til å tenke ellers, men som alltid ligger der uansett. Det er mye god mental helse i gulvvask.

Mens jeg vasket gulv og tenkte store tanker, skjedde det noe magisk. Musikken jeg hørte på der jeg glad og fornøyd gjorde huset vårt klart for helga, slik at jeg og familien min kan ha det fint sammen, falt perfekt sammen med det jeg tenkte.

Og nå deler jeg disse tankene med dere.

Til Kristin Halvorsen. Fra en tidligere SV-stemmer - men nå en svært lykkelig hjemmemamma.

Akkurat nå er det et halvt år siden vi ankom føden. Fikk et rom med hver vår seng, og registreringsbånd rundt magen min.

Den siste kvelden vi bare var to.

I morra (faktisk i dag, siden klokka er over midnatt) klokka 07:24 er det et halvt år siden jeg hørte skriket hennes for første gang. Siden jeg så det bittelille ansiktet. Siden jeg ble mamma.

Jeg kan bare ikke skjønne at det har gått så fort. For den lille, varme kroppen som ligger der oppe i senga mi og ikke fikk sove uten pupp og mammakos, den kom jo på en måte inn i min verden for bare et par dager siden. Og samtidig har hun alltid vært her, jeg kan bare ikke begripe hva i all verden jeg gjorde uten henne. Hvordan jeg noengang klarte å leve før hun var.

Men nå har hun altså sin første halve bursdag.

I morra kveld (eller faktisk i kveld) skal hun få sitt første grøtmåltid.

Nå er hun faktisk så stor at hun trenger mer enn bare min morsmelk, som hun har levd på i flere måneder.

Så innmari rart.

Så utrolig fint.

Men likevel… bittelitt trist.

—

Et lite dikt for helga fra huldreheim. Det er kanskje et av de vakreste diktene jeg vet om, og er skrevet av den svenske poeten Stagnelius, som døde i 1823 - ikke engang 30 år gammel.

Les det og gråt.

Näcken

Kvällens gullmoln fästet kransa.
Älvorna på ängen dansa,
och den bladbekrönta näcken
gigan rör i silverbäcken.

Liten pilt bland strandens pilar
i violens ånga vilar,
klangen hör från källans vatten,
ropar i den stilla natten:

“Arma gubbe! Varför spela?
Kan det smärtorna fördela?
Fritt du skog och mark må liva,
skall Guds barn dock aldrig bliva!

Paradisets månskensnätter,
Edens blomsterkrönta slätter,
ljusets änglar i det höga -
aldrig skådar dem ditt öga.”

Tårar gubbens anlet skölja
ned han dyker i sin bölja.
Gigan tystnar. Aldrig näcken
spelar mer i silverbäcken.

—