Jeg er mamma til ei vidunderlig lita jente som nettopp har feiret sin første bursdag. Det lykkes. Jeg ble gravid.

Denne bloggen har fulgt prosessen gjennom to år med prøving, håp, skuffelser og til sist en enormt stor glede, og den følger meg gjennom hele svangerskapet, gjennom keisersnitt og en aldeles nydelig barselperiode, og det føles naturlig å slutte den der.

Derfor har jeg i dag restaurert bloggens utseende til det den var da den i realiteten sluttet, og jeg har slettet alle tulleinnlegg etter den tid. Så nå forlater jeg den, og lar den stå slik den stod i den lykkeligste tiden i mitt liv.

Som et monument. Som et symbol på håp.

My dreams are no longer violent.

Men jeg har ikke sluttet å blogge.

Du kan, hvis du er interessert, følge meg videre på Våre Vilde Dager.

Jeg håper jeg ser deg der inne.

Den siste kvelden vi bare var to.

I morra (faktisk i dag, siden klokka er over midnatt) klokka 07:24 er det et halvt år siden jeg hørte skriket hennes for første gang. Siden jeg så det bittelille ansiktet. Siden jeg ble mamma.

Jeg kan bare ikke skjønne at det har gått så fort. For den lille, varme kroppen som ligger der oppe i senga mi og ikke fikk sove uten pupp og mammakos, den kom jo på en måte inn i min verden for bare et par dager siden. Og samtidig har hun alltid vært her, jeg kan bare ikke begripe hva i all verden jeg gjorde uten henne. Hvordan jeg noengang klarte å leve før hun var.

Men nå har hun altså sin første halve bursdag.

I morra kveld (eller faktisk i kveld) skal hun få sitt første grøtmåltid.

Nå er hun faktisk så stor at hun trenger mer enn bare min morsmelk, som hun har levd på i flere måneder.

Så innmari rart.

Så utrolig fint.

Men likevel… bittelitt trist.

—

Les det og gråt.

Näcken

Kvällens gullmoln fästet kransa.
Älvorna på ängen dansa,
och den bladbekrönta näcken
gigan rör i silverbäcken.

Liten pilt bland strandens pilar
i violens ånga vilar,
klangen hör från källans vatten,
ropar i den stilla natten:

“Arma gubbe! Varför spela?
Kan det smärtorna fördela?
Fritt du skog och mark må liva,
skall Guds barn dock aldrig bliva!

Paradisets månskensnätter,
Edens blomsterkrönta slätter,
ljusets änglar i det höga -
aldrig skådar dem ditt öga.”

Tårar gubbens anlet skölja
ned han dyker i sin bölja.
Gigan tystnar. Aldrig näcken
spelar mer i silverbäcken.

—

For snart ett år siden begynte nyhetene å spre seg utover hele verden. Ei lita jente var borte vekk. Madeleine. Dere kjenner alle saken, så jeg skal ikke gå inn på den nå. Den er trist, den er skummel – og den er for meg fullstendig uforståelig.

Ikke at noen kan ha tatt henne, for det er mange sjuke mennesker der ute og hun er (var?) en nydelig unge.

Jeg forstår derimot ikke hvordan noen kan legge fra seg ungene på et fremmed rom i et fremmed land og så gå for å spise middag selv. Jeg synes det er vanskelig nok å la jenta mi sove på soverommet vårt i andre etasje alene mens vi sitter i stua rett under henne, jeg. Babycallingen står på, selv om vi hører henne ned hvis hun roper. Når vi er ute blant folk, så bærer jeg henne i sjal eller meitai – trygt og godt, tett inntil meg. Jeg skal like å se det mennesket som tør å kødde med ungen min da, når hun faktisk er innenfor min egne personlige intimgrense!

Etter at jeg ble mamma har jeg faktisk blitt ei skikkelig pingle, og jeg vokter skatten min med haukeblikk. Vil helst ha henne i umiddelbar nærhet til enhver tid. Og det trodde jeg var ganske normalt.

Det er ikke min jobb å dømme, selv om jeg må tilstå at jeg kan være ganske flink til det likevel. Det er i grunnen litt vanskelig å la være akkurat i dette tilfellet. Jeg er ikke bedre menneske enn som så, det innrømmer jeg.

Derfor må jeg også innrømme at det var litt godt å lese at foreldrene sier de gjorde en feil. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan det ville kjennes å miste jenta mi, uten å vite om hun levde eller hvem som hadde henne. Jeg tror ikke jeg hadde hatt mental kapasitet til å formulere så mye som en setning til pressen hvis det skjedde. Om ikke hjertet mitt hadde stoppa av seg selv, så tror jeg kanskje hjernen min bare hadde sagt “ZZT!” og blitt permanent svart.

Det er faktisk forjævlig å tenke på det, jeg kjenner jeg blir kvalm bare av tanken.

Så kan folk kalle meg hønemor alt de bare vil.

Hun er i alle fall trygg.

—

Min datter har nå sovna.

I sin egen seng.

Med bare sutt og musikkuro som hjelpemiddel.

Før klokka 21:00.

Og uten en eneste tåre.

Nå føler jeg meg som verdens beste og flinkeste mamma i hele verden!

—

Jeg er i grunnen litt fornøyd med denne, for den er strikka på helt eget design og mønsteret er mitt. Og så passer den merkelig nok helt perfekt til Huldreungen på størrelse, så da trenger jeg ikke tenke mer på ullgenser til henne før til høsten igjen. Den står også i stil til lua (samme mønster) og vottene jeg strikka tidligere i vinter.

Og her er den altså. Akantusgenseren.

Merket? Huldreheim Design, selvsagt.

Og så… tadaaaaaa!!!

Min lille nydelighet i egen høye person!

—

Ikke at det spiller noen rolle, dog. Denne metoden åpner nemlig og heldigvis for fleksibilitet.

Men uansett. Hvis dere vil se hvordan loggen ser ut nå, så kan dere se den her:

sovelogg-revidert.docx

Jeg har fått meg i alle fall én overraskelse siden jeg begynte å studere søvnmønsteret hennes (og mitt). Da jeg logga første natta, trodde jeg ikke mine egne øyne da jeg så at hun hadde vekket meg hele 8 ganger i løpet av natta. Og jeg trodde det måtte ha vært helt tilfeldig. Men når det samme tallet kommer opp igjen nå, så begynner jeg å tro at dette er hva som faktisk gjentar seg hver eneste natt. Jeg bare aner det ikke, fordi jeg og Huldreungen min er så samkjørte i vårt sovemønster at ingen av oss legger merke til eller bryr seg om det (med mindre jeg da må kikke på klokka for å “ta tida”). Vi bare ordner det i søvne og sover videre, og er våkne i så få sekunder at det faktisk er glemt neste morgen. Så det er jo virkelig ikke noe problem for noen av oss, det bare ser så skummelt ut når talla bare blir satt inn i et skjema på denne måten.

Men en ting som ikke kommer frem på skjemaet, dog, er forandringen vi har sett i jenta vår bare på disse dagene vi har holdt på. Før var hun gjerne litt småfussy til tider, mens nå har ungen vår stråla som ei sol og vært skikkelig opplagt og i farta. Tilogmed besteforeldrene hennes kommenterte det her om dagen, og sa hun var blitt så rolig (ikke så lett for oss som ser henne hver dag og se, men antagelig er hun ikke så kavete i kroppen sin som hun var – mulig hun var litt overtrøtt?). Hun har virkelig vært i sitt ess, i allefall, så jeg er helt overbevist om at dette har vært veldig bra for henne. Og derfor fortsetter vi.

Søvnplanen revideres noe, og justeres litt. For det første var det en liten smule optimistisk å tro at mammaen skulle klare å vekke både seg selv og liten B-menneskebaby klokka 8:00, så vi har gitt oss selv en halvtime til. Den gjør underverker. Dernest var det like lite realistisk å forvente dagens lengste lur rett etter at vi har stått opp, så det blir en kort lur isteden før den lange kommer neste gang. Vi bare bytter dem om.

Gårsdagens logg forteller meg også et par ting. Frøkna våkner nemlig av lyset og aktiviteten på badet ved kveldsstellet, så dette flyttes til klokka 20:00. Så blir det stearinlys, sofakos og amming. Tanken er å sørge for at hun allerede er mett når hun legger seg, for å begrense behovet for å amme henne i søvn.

I tillegg innfører vi nå et nytt element, nemlig musikkuroen hun har over senga si. Når vi kommer opp på soverommet, legger vi henne rett i egen seng med musikkuro på. Med litt flaks så sovner hun der – og hvis ikke, får hun komme opp i senga med mamma etterpå og få pupp som hun pleier. Hovedtanken er bare at hun skal vennes til å legges der, ikke at hun nødvendigvis skal sove der for enhver pris akkurat helt med en gang. Og cue-orda fjernes, for det ble bare helt unaturlig. Vi snakker nemlig ikke når vi har lagt oss uansett, for da er det mørkt og stille og natta.

Så da prøver vi denne reviderte søvnplanen i nye 10 (eller 12, eller hva nå som passer) dager før vi tar den opp til revurdering igjen.

I mellomtiden kan vi glede oss over at vi nå har flyttet leggetidspunktet hele 4 timer (vi stilte jo klokka midt oppi dette, så klokka 21 er jo egentlig 20 for henne)! Det sier jeg meg svært så godt fornøyd med. Og for bare noen uker siden var det helt utenkelig at jeg skulle kunne legge henne fra meg i senga og gå så seint på kvelden. Senest i går kveld fikk jeg derimot en hel time alene før hun ropte på meg første gang, så det er definitivt fremskritt å spore!

—

Here goes:

Kjære Ba,
Gratulerer med dagen!

Det er jo bare helt utrolig at du nå fyller 80 år. Man ser jo liksom for seg at en så tilårskommen mann skal bo på et gamlehjem, være sånn passe senil og ha rullator som eneste fremkomstmiddel her i verden – men den ideen gjør du til skamme og vel så det. For der er du, da, som fortsatt reparerer taket og som faktisk sender ”god bedring-mail” til oldebarnet ditt når veslejenta er syk. Hvor mange oldefedre er det som i det hele tatt vet hvor knappen er på en datamaskin, og som i tillegg vet å finne fram på internet? Hun er heldig som har en så oppegående og allsidig oldefar som deg!

For du er det, Ba. Jeg tror ikke jeg kjenner noen andre som er like allsidige som deg. Du er poeten som er oppmerksom nok og vár nok til å skrive de vakreste strofer om de små tingene som du ser rundt deg i naturen – og samtidig er du autoritær nok til å være befal i den norske hæren da Tyskland skulle bygges opp igjen etter krigen. Du er så klar og tydelig i din væremåte at ingen av bikkjene dine noen gang våget å trosse deg. Jeg tror faktisk ikke de hadde noe ønske om det heller, for respekten de hadde for deg har ingenting med frykt å gjøre. Det var nok ikke uten grunn at Sonny (vår Golden Retriver) stura så uten deg at han til slutt måtte bli med deg hjem for godt, eller at Folan (barnebarnets hest) alltid løp til gjerdet så fort han hørte bilen din!

Du er også musikeren og spellemannen som tryller frem livate toner fra trekkspillet ditt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg og søstrene mine satt på vessia og lytta når du øvde i kjellerstua, og jeg fikk vel faktisk mitt eget lille leketrekkspill en gang også, så jeg kunne være med deg å spille. Men samtidig som denne kreative sida av deg er så sterk, så er du også en praktisk altmuligmann av dimensjoner. Det var aldri noe problem i mitt barnesinn når leikene gikk i stykker, for jeg var alltid fullstendig overbevist om at Ba’n min kunne reparere det, noe du på mystisk vis alltid klarte. Kassettspilleren min, for eksempel, den ble nok demontert og satt sammen igjen på nytt noen ganger i løpet av si levetid – som sannsynligvis ikke ville vært halvparten hvis det ikke var for deg og din tekniske innsikt.

Ja, du fikser det meste, du Ba. Alt i fra bittebittesmå juletre til barnebarna til større prosjekt som oppussing og snekring. Jeg husker fortsatt det magiske øyeblikket da Ba plutselig saga seg gjennom veggen og inn i stua vår da du var ferdig med nybygget! Bare en supermann kunne gjøre sånt, og det var vel sånn vi så på deg også. Samtidig var vi vel så vant til at det skulle være sånn at det egentlig var litt rart at venninnene våre ikke hadde en sånn en som deg. Ja, vi er ufattelig heldige…

Du er også en naturens mann som er glad i skog og mark, og historiene om turene dine har krydra hele barndommen min. Hvor levende kan vi vel ikke forestille oss den gangen den hvite samojeden din fløy på den mannevonde elgen for å beskytte deg, der du satt i et tre og dingla med beina? Men det var ikke bare historier heller, for du tok oss mye med opp på hytta på Lifjell der vi fikk leike fritt med kongler, steiner og snø sammen med deg, Besta og bikkja. Det var intet mindre enn uvurderlig, fordi vi fikk en kjærlighet og en respekt for den naturen som du er så glad i. Kunnskapene dine om livet der ute har også kommet godt med, noe både jeg og guttene til Tante helt sikkert kan skrive under på der de snur og vender på enhver stein for å leite etter småkryp og stålorm så fort våren kommer.

Du er og har alltid vært en god bestefar for alle barnebarna dine. Jeg er for lita til å huske det, men jeg har vokst opp med historien om hvordan Ba’n min gjorde vendereis og kom tilbake for å hente toåringen som stod ved gjerdet og gråt da han reiste og hun ble etterlatt sammen med barnevakta. Og jeg husker godt alle ”redningsaksjonene” dine etter hvert som jeg ble større, når mamma måtte på jobb. Ingenting var farlig – for Besta og Ba ville alltid komme hvis verden ble for slem.

For du stiller alltid opp. Du er alltid der. Det setter vi umåtelig stor pris på alle sammen, og det har bidratt til å gjøre barndommen til barnebarna dine god, trygg og stabil uansett hva som måtte skje. Også nå, når tragedien rammet familien i vinter og tre av barnebarna dine mista pappaen sin så altfor tidlig, har du stilt opp på en måte som er helt fantastisk.

Men det viktigste av alt er kanskje sinnelaget ditt og den lune, gode humoren som er ditt varemerke. Ikke sjelden klarer du å roe ned gemyttene med et brått glimt i øyet og en eneste, underfundig kommentar dersom temperaturen i rommet begynner å bli faretruende høy, og de små historiene dine er underholdning så god som noen. Du gjør kanskje ikke alltid så mye av deg, men ditt nærvær er godt merkbart allikevel, for det er akkurat som om lunheten din smitter over på hele stemningen. Det er godt å være sammen med deg.

Så tusen takk skal du ha, Ba, for alt du har bidratt med i oppveksten min og fram til i dag. Jeg er kjempeglad i deg, og er veldig stolt av å være barnebarnet ditt. Stolt av å kunne kalle opp datteren min etter deg, og stolt av å bære etternavnet ditt. Vi kunne ikke ha fått en bedre mann som bestefar og nå også oldefar.

Og igjen vil jeg si:

Gratulerer så mye med 80-årsdagen din! Jeg håper den blir kjempefin, og at du koser deg masse. For det har du jammen fortjent.

Med hjertelig hilsen ditt eldste barnebarn.

—

Vi holder akkurat nå på å justere litt på vår 5 mnd gamle jentes døgnrytme, og lære henne til å sove selv. Ferbers gråtekur er fullstendig uaktuell for oss, så nå jobber vi med The No-cry Sleep Solution av Elizabeth Pantley. Du kan lese mer om Prosjekt Tårefri Søvn her.

Nå har vi fulgt søvnplanen hennes i noen dager, og begynner å se hvordan dette fungerer. Ennå har vi ikke kommet helt dithen at vi skal evaluere, men jeg kan jo gi mine kjære lesere en aldri så liten oppdatering mens vi venter.

Og i fare for å jinxe alt nå: Dette funker!!!

Før kunne jeg ikke forlate henne i senga uten at hun merka at jeg var borte og våkna. Men nå, etter bare 5 kvelder med denne metoden, ser vi allerede stor forskjell.

Den første kvelden sov hun i 20 minutter uten meg, og jeg måtte opp til henne og amme henne i senk igjen 4-5 ganger, før vi la oss selv.

Den andre kvelden sov hun i 35 minutter, og jeg måtte opp til henne 4-5 ganger igjen.

Den tredje kvelden var jeg så trøtt at jeg faktisk sovna sammen med henne…

Den fjerde kvelden ble alt bare rot, fordi hun ikke hadde vært våken lenge nok da jeg prøvde å legge henne – og hun sovna med oss.

Den femte kvelden fikk jeg en halvtime på sofaen, og så (under over alle under!) et varmt kveldsbad. Da var hun riktignok våken da jeg kom opp, men lå og kosa med pappa. Det tok under to minutter før hun sov igjen etter at hun fikk puppen.

Og i går, da la jeg henne – og så tok det faktisk en time før hun ropte på meg. Og jeg var bare oppe hos henne en eneste gang før jeg skulle legge meg selv.

De siste to nettene tror jeg hun kun og utelukkende vekte meg to ganger for mat også (i motsetning til den natta jeg loggførte, hvor hun vekte meg ÅTTE ganger!), for jeg kan i alle fall ikke huske noe annet – og det er jo unektelig et særdeles godt tegn!

Dette er derfor som en suksess å regne i mine øyne, for hun har vel kanskje grått sånn littebitt i muligens ett minutt tilsammen på disse kveldene – og da bare i de sekundene det tar for meg å gå opp trappa. For mamma kommer med en gang, vi skal ikke ha noe av at soverommet blir en kampsone eller forbindes med ensomhet og savn. Den eneste gangen hun våkna i går, da gråt hun faktisk ikke i det hele tatt. Det kom bare en sånn ufattelig søt, liten gjesp. Og egentlig våkna hun bare fordi hun var midt mellom to søvnfaser akkurat da, ikke fordi mamma var borte.

Dette er bra. Jenta mi lærer å sove selv, samtidig som hun lærer at alt er trygt og fint og godt. Det kan jeg like.

Jeg venter spent på fortsettelsen! Kanskje jeg snart får se en hel film aleine?

—