Violent Dreams

Den gang jeg var ung og frisk, trodde alle jeg var ung og syk isteden. Dette har jeg skrevet om tidligere, så jeg skal ikke utdype det så voldsomt mye mer akkurat nå. Det innlegget står jeg fortsatt ved.

Så det er med blandede følelser jeg leser i dagens Dagbladet at man nå vil innføre helseattest i modellbransjen.

Ja, det er bra at man forsøker å ta anoreksityren ved hornene, for all del. Men det man glemmer midt oppi vår noe overvektige samfunn, er jo faktisk at det er naturlig å være slank (for ikke å si tynn) når man er ung og lever et aktivt liv. Selv ble jeg ikke normalvektig før jeg var godt over 25, og det at jeg nå tilogmed ligger og vipper på grensa til overvektig her jeg sitter og glor er jo ikke modellenes skyld.

Jeg kan jo alltids skylde på at de har gitt meg dårlig selvbilde, da, sånn at jeg bare måååå ha det potetgullet (for ikke å snakke om colaen jeg har blitt sånn passe avhengig av) som trøst, men den blir for tynn (pun intended). Jeg tror nemlig på å ta ansvar for eget liv og helse, jeg. Og er du så dum at du lar deg fortelle at du egentlig burde se ut som en fange fra en fordums konsentrasjonsleir, så go ahead for meg.

Akk. Dagens unge. Hvor er foreldrene hen, bør vel kanskje være det egentlige spørsmålet.

Jeg sitter her og kjenner at toleranseterskelen min er betraktelig lavere nå enn hva den var før jeg fikk barn. Før kunne jeg lese hvasomhelst uten å bli berørt, men nå er bare overskriften nok til at jeg kjenner knyttneven i mellomgulvet og panikken bre seg i brystet mitt.

Her om dagen gikk jeg forbi en bokhylle, og kom tilfeldigvis til å se en bok som heter “For du stjal min lille venn”. Jeg plukket den opp og leste bakpå. Den handler om en mor som oppdager at babyen hennes plutselig har blitt forbyttet, bare to uker gammel. Mannen hennes sier hun er gal. Og jeg? Jeg fikk pusteproblemer og gåsehud på størrelse med et middels stykke bobleplast. Så jeg satt den fra meg og formelig styrtet bort til datteren min, som lå der i setet sitt hos pappaen.

I kveld kom jeg over noe enda verre. Fra virkeligheten. Jeg orker knapt å gjenfortelle det, så jeg linker bare til saken i Dagbladet.

For en syk, syk verden. For noen yderst sinnsyke mennesker.

Hvordan kan man bo i et hus og ha omsorg for små barn - og ikke VITE? Var det ingen som reagerte på at de ikke hadde sett dem på en uke?

Enten burde disse ha behandling på livsstid, eller så burde den samme livstiden bli forkorta rimelig brutalt.

For det går faen ikke an.

Egentlig har jeg bittelitt dårlig samvittighet for å kjøpe ferdigmat til jentungen min isteden for å lage den sjøl fra scratch. Jeg tenker stadig på at dette må jeg gjøre noe med, men det blir liksom aldri noe av mine store ambisjoner.

Dog frister det veldig lite å fortsette å gi henne fruktgrøt fra Nestlé etter denne episoden.

Kanskje var det nettopp dette jeg trengte.

Et lite dikt for helga fra huldreheim. Det er kanskje et av de vakreste diktene jeg vet om, og er skrevet av den svenske poeten Stagnelius, som døde i 1823 - ikke engang 30 år gammel.

Les det og gråt.

Les resten av dette innlegget »

Det er, som mange av mine lesere kanskje allerede har fått med seg, mye jeg ikke forstår.

For snart ett år siden begynte nyhetene å spre seg utover hele verden. Ei lita jente var borte vekk. Madeleine. Dere kjenner alle saken, så jeg skal ikke gå inn på den nå. Den er trist, den er skummel - og den er for meg fullstendig uforståelig.

Les resten av dette innlegget »

La oss gå ut fra følgende hypoteser:

• Et barn blir hva det oppmuntres til å bli.
• Personligheten utvikles gjennom møte med andre, og andres oppfatninger om en selv.
• Man preges av hva andre oppfører seg som at man er, og slik det blir lagt til rette for. Det er dette som kalles barneoppdragelse.
• Et barn utvikler seg slik det blir oppdratt.

Ingen stor bombe, sier du?

Nehei.

Les resten av dette innlegget »

Det er sjelden jeg orker å lese aviser. I dag var VG ekstra deprimerende lesning.

Bare på forsida av nettutgaven i skrivende stund, er nemlig følgende overskrifter å finne:

Les resten av dette innlegget »

I dag er jeg så fantasiløs og tom i hodet at jeg i grunnen bare kom opp med en finurlig tittel og der stoppa det.

Så kom jeg heldigvis på at Lin på Fullt Hus allerede har skrevet det jeg ville si.

Les resten av dette innlegget »

Da var det på tide med en offisiell forumpause fra denne kanten.

I noen måneder nå har jeg vært aktiv på et lite, en gang koselig forum. Jeg har lært masse der, og hatt det fint.

Men så da vet du, så innhenter mammapolitiet også det forumet. Plutselig får man (om enn indirekte, for man er meget påpasselig med å slenge drit på en respektfull måte der inne) beskjed om at man er:

Les resten av dette innlegget »

Av og til lurer jeg fortsatt på om jeg er adoptert. Og oftere og oftere finner jeg meg selv i en situasjon der jeg sterkere og sterkere vurderer å gifte meg. Så jeg kan skaffe meg et etternavn til, og på den måten få være en offisiell del av en normal familie også, i tillegg til den jeg har fra før.

For man kan nemlig ikke med sin beste vilje kalle den normal.

Les resten av dette innlegget »