Jeg – en hønemor. « Violent Dreams

Det er, som mange av mine lesere kanskje allerede har fått med seg, mye jeg ikke forstår.

For snart ett år siden begynte nyhetene å spre seg utover hele verden. Ei lita jente var borte vekk. Madeleine. Dere kjenner alle saken, så jeg skal ikke gå inn på den nå. Den er trist, den er skummel – og den er for meg fullstendig uforståelig.

Ikke at noen kan ha tatt henne, for det er mange sjuke mennesker der ute og hun er (var?) en nydelig unge.

Jeg forstår derimot ikke hvordan noen kan legge fra seg ungene på et fremmed rom i et fremmed land og så gå for å spise middag selv. Jeg synes det er vanskelig nok å la jenta mi sove på soverommet vårt i andre etasje alene mens vi sitter i stua rett under henne, jeg. Babycallingen står på, selv om vi hører henne ned hvis hun roper. Når vi er ute blant folk, så bærer jeg henne i sjal eller meitai – trygt og godt, tett inntil meg. Jeg skal like å se det mennesket som tør å kødde med ungen min da, når hun faktisk er innenfor min egne personlige intimgrense!

Etter at jeg ble mamma har jeg faktisk blitt ei skikkelig pingle, og jeg vokter skatten min med haukeblikk. Vil helst ha henne i umiddelbar nærhet til enhver tid. Og det trodde jeg var ganske normalt.

Det er ikke min jobb å dømme, selv om jeg må tilstå at jeg kan være ganske flink til det likevel. Det er i grunnen litt vanskelig å la være akkurat i dette tilfellet. Jeg er ikke bedre menneske enn som så, det innrømmer jeg.

Derfor må jeg også innrømme at det var litt godt å lese at foreldrene sier de gjorde en feil. Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvordan det ville kjennes å miste jenta mi, uten å vite om hun levde eller hvem som hadde henne. Jeg tror ikke jeg hadde hatt mental kapasitet til å formulere så mye som en setning til pressen hvis det skjedde. Om ikke hjertet mitt hadde stoppa av seg selv, så tror jeg kanskje hjernen min bare hadde sagt “ZZT!” og blitt permanent svart.

Det er faktisk forjævlig å tenke på det, jeg kjenner jeg blir kvalm bare av tanken.

Så kan folk kalle meg hønemor alt de bare vil.

Hun er i alle fall trygg.

—

6 comments

Comments feed for this article

lørdag 26 april 08 kl. 20:09

Serafin

Å være hønemor er egentlig ganske greit. Jeg forbeholder meg retten til å være hønemor i rimelig mange år fremover.

Svar

tirsdag 29 april 08 kl. 8:17

Helt greit å være hønemor, men la meg få påpeke at barna som ble etterlatt på hotellrommet er en smule eldre enn din baby. Det er naturlig at etter hvert som barn blir eldre tilbringer de mindre tid i foreldrenes umiddelbare nærhet og har mindre direkte fysisk kontakt med dem. Det er en naturlig og sunn utvikling.

tirsdag 29 april 08 kl. 22:31

Huldra

Heh… Vel… Jeg tror neppe du vil finne min unge så veldig langt vekk fra meg i sånne situasjoner før hun nærmer seg myndighetsalder.

torsdag 1 mai 08 kl. 14:15

Rarelillemeg

Tja.
Vi har latt barna våre sove på hotellrom mens vi spiste middag i spisesalen. På låst rom, med babycall på. Ikke i syden, da, men på hotell i Norge. Ingen av oss har et fnugg av dårlig samvittighet for det, og ser ikke noe galt i det. Jeg VET det er mange foreldre som er dypt uenige i dette. Som aldri heller lar barn sitte alene i bilen i 3 minutter mens man stikker inn på butikken. Jeg gjør. Ikke ofte, men det skjer.

Jeg ville aldri tilgitt meg selv om det hendte noe med mine barn i en slik situasjon. Samtidig så er det (nå tenker jeg på hotell-greia) en konsekvens av at jeg f.eks. synes det er verre for mine barn å bli holdt oppe til laaaaangt etter normal sengetid, bli overtrøtte og klengete og sutrete, enn at de sover godt i sengene sine. Alternativet er at vi ikke får spise middag og være voksne litt. Og det synes vi er et dårlig alternativ.

lørdag 3 mai 08 kl. 15:25

Jeg og søsknene mine ble ofte overlatt til oss selv i bilen mens foreldrene våre handlet. Tror jeg var 5 år gammel første gang jeg var hjemme alene da faren min skulle i banken.

Tror det er mange foreldre som lar barna være uten tilsyn i korte perioder, og 99% av tiden går det bra, men så skjer noe sånt og da er det plutselig galt å la barna være alene noen minutter for da er man dårlige foreldre…

Nå er det ekstremt få foreldre som vil at noe slikt skal skje, og de ville ikke tatt sjansen dersom de ikke trodde det var trygt. Alle feilvurderer innimellom.

fredag 16 mai 08 kl. 20:51

Idril

Kjenner igjen hønemor-syndromet – nå er frøet mitt blitt 8, men det er ikke _så_ lenge siden vi begynte å øve på å være hjemme alene mens vi feks dro på butikken. Før det var det sjelden jeg gikk lenger enn til søppelrommet uten henne. Jeg har latt henne leke alene ute under oppsyn fra vindu siden hun var 4 år, men fremdeles skjønner jeg ikke hvordan de kunne gå fra så små unger alene på hotellrommet jeg heller. Vi ville *aldri* funnet på det – vi tar heller med ungen vår, og vi drikker uansett ikke, og spiser aldri etter 8 om kvelden – så hva er problemet? Det er ikke verre enn at hvis man vil på ferie og være alene sammen så tar man ikke med ungen(e) i utgangspunktet – eller skaffer en barnevakt!

Men hva andre foreldre velger å gjøre, legger jeg meg ikke oppi. Jeg ser folk på jobb med unger i 12årsaldern som ikke kan gå alene hjem fra skolen eller være alene hjemme før mor/far kommer hjem – mens min 8åring går trygt igjennom hele Arendal sentrum (skolen er ca en time unna på barneføtter)- for så å kose seg hjemme med andre unger i blokka eller med TV/bok inne – alene. Jeg kan jo ikke dømme alle fordi om min unge er mer selvstendig enn deres er

Pass på ungen din, du, hønemor. Det har dere begge bare godt av – du merker fort når det er på tide å slippe tøylene litt

	Avantika kaushik på Wuthering Heights: Heathcliff …
	Olav på Oppskriften på et lykkelig…
	Natasha på Wuthering Heights: Heathcliff …
	Microb�lgeovn, trenger j… på Hvorfor mikromat kanskje ikke …
	Camilla på Uke 5 – Livets mira…

Jeg – en hønemor.

Hallo, verden.

Sider

a

Nye innlegg

Nye kommentarer

Hjemmemamma.com

InspirasjonOnline

Alt mulig

Blogger

Blog Stats

6 comments