For den nye leser:

Vi holder akkurat nå på å justere litt på vår 5 mnd gamle jentes døgnrytme, og lære henne til å sove selv. Ferbers gråtekur er fullstendig uaktuell for oss, så nå jobber vi med The No-cry Sleep Solution av Elizabeth Pantley. Du kan lese mer om Prosjekt Tårefri Søvn her.

Nå har vi fulgt søvnplanen hennes i noen dager, og begynner å se hvordan dette fungerer. Ennå har vi ikke kommet helt dithen at vi skal evaluere, men jeg kan jo gi mine kjære lesere en aldri så liten oppdatering mens vi venter.

Og i fare for å jinxe alt nå: Dette funker!!!


Før kunne jeg ikke forlate henne i senga uten at hun merka at jeg var borte og våkna. Men nå, etter bare 5 kvelder med denne metoden, ser vi allerede stor forskjell.

Den første kvelden sov hun i 20 minutter uten meg, og jeg måtte opp til henne og amme henne i senk igjen 4-5 ganger, før vi la oss selv.

Den andre kvelden sov hun i 35 minutter, og jeg måtte opp til henne 4-5 ganger igjen.

Den tredje kvelden var jeg så trøtt at jeg faktisk sovna sammen med henne…

Den fjerde kvelden ble alt bare rot, fordi hun ikke hadde vært våken lenge nok da jeg prøvde å legge henne – og hun sovna med oss.

Den femte kvelden fikk jeg en halvtime på sofaen, og så (under over alle under!) et varmt kveldsbad. Da var hun riktignok våken da jeg kom opp, men lå og kosa med pappa. Det tok under to minutter før hun sov igjen etter at hun fikk puppen.

Og i går, da la jeg henne – og så tok det faktisk en time før hun ropte på meg. Og jeg var bare oppe hos henne en eneste gang før jeg skulle legge meg selv.

De siste to nettene tror jeg hun kun og utelukkende vekte meg to ganger for mat også (i motsetning til den natta jeg loggførte, hvor hun vekte meg ÅTTE ganger!), for jeg kan i alle fall ikke huske noe annet – og det er jo unektelig et særdeles godt tegn!

Dette er derfor som en suksess å regne i mine øyne, for hun har vel kanskje grått sånn littebitt i muligens ett minutt tilsammen på disse kveldene – og da bare i de sekundene det tar for meg å gå opp trappa. For mamma kommer med en gang, vi skal ikke ha noe av at soverommet blir en kampsone eller forbindes med ensomhet og savn. Den eneste gangen hun våkna i går, da gråt hun faktisk ikke i det hele tatt. Det kom bare en sånn ufattelig søt, liten gjesp. Og egentlig våkna hun bare fordi hun var midt mellom to søvnfaser akkurat da, ikke fordi mamma var borte.

Dette er bra. Jenta mi lærer å sove selv, samtidig som hun lærer at alt er trygt og fint og godt. Det kan jeg like.

Jeg venter spent på fortsettelsen! Kanskje jeg snart får se en hel film aleine?

About these ads