Violent Dreams

Altså, jeg visste jo at det kom til å bli sånn. Men jeg lar meg likevel og til stadighet overraske over mine egne reaksjoner etter at jeg ble mamma.

Fortsatt har jeg latt det bli med det ene forsøket på å synge Lykkeliten og Vi har ei tulle. Men det skjer andre ting i hodet mitt, som er totalt ute av min kontroll.

Det begynte den kvelden jeg skulle ta meg mitt første, etterlengtede bad som ikke-gravid. Fortrøstningsfullt tappet jeg i badekaret, gjorde meg klar og la meg nedi. Endelig litt meg-tid, tenkte jeg. Endelig en mage som kanskje vannet faktisk dekker.

Men hva skjedde?

Joda. Nå skal dere høre.

Jeg la meg altså nedi og lot det varme vannet omslutte meg og mitt slitne legeme. Inkludert magen. Det var godt et lite øyeblikk. Og så var det nesten så tårene stod i øynene mine. For der… i magen min… der pleide det jo å være ei lita jente som sparka mammaen sin så badevannet fikk ringer på overflata. Det var jo vår faste tid sammen til å leke og kose. Men ikke nå noe mer. Nå var jeg der helt alene. Og jenta mi lå på den andre sida av veggen, uten meg.

Det var rett og slett bare å stå opp igjen og tusle ut i stua igjen til min nydelige babyjente.

En dag her kom svigermor og fortalte meg at hun nå hadde kjøpt reiseseng, slik at veslejenta skulle ha et sted å sove når hun var hos bestemor. Og jeg kjente at jeg fikk helt vondt i magen bare ved tanken. Som om hun skal sove noe som helst annet sted enn der jeg er, noen gang i evigheten?

Nå nettopp gjorde jeg et akk, så tappert forsøk på å legge meg nedpå litt på soverommet, mens frøkna sover så godt i sofaen ved siden av pappaen sin.

Men nei.

Alt jeg kunne tenke på der jeg lå, var følelsen av hennes myke, myke hud mot min. Lukten av nakken hennes. Varmen. Og det å være skilt fra henne med ikke mindre enn to hele vegger.

Så nå sitter jeg i stua igjen, og ser på Det Nydeligste Som Finnes I Hele Vide Verden. Jeg kan bare ikke la være. Til tross for at jeg altså har vært aleine med henne i nesten hele dag, og sånn sett faktisk kunne trengt en liten pause.

Og jeg mistenker at pappaen er nesten like hardt angrepet av dette nye, vanedannende vesenet som jeg er. Han forstod merkelig nok hvorfor jeg kom så fort tilbake, og hadde bare følgende kommentar til sin samboers galskap:

- Tenk hvordan jeg har det da, som er på jobb hele dagen..!

Jepp. Vi er nok litt hekta, begge to. Jeg tror vår datter er så høyt elsket som det er mulig for et barn å være.

Og jeg tror ikke jeg noengang vil rehabiliteres.

- Hehe… Du er ikke noen konkurranse for Tine, akkurat!

Tørr kommentar fra far, som satt på sidelinja og observerte sin kjæres oppkobling til en elektrisk brystpumpe som ei anna ku.

Nei, dette skulle pokker i meg ikke være bare-bare.

Som den trofaste leser vet, kom verdens vidunderligste og vakreste baby til verden ved keisersnitt for 18 dager siden. Og dersom leseren også er tilstrekkelig informert om kroppslige funksjoner og konsekvenser av å kødde med naturen, så vet man at det slett ikke er alltid ammingen går som den skal etter en vanlig fødsel, og da langt mindre etter et keisersnitt.

For det første går man jo glipp av den naturlige stimulus en fødsel er, for det andre ble ikke jenta mi lagt til brystet før ganske mange timer etterpå - og for det tredje hadde hun da allerede fått sukkervann av barnepleierne fordi blodsukkeret hennes var farlig lavt. Og det fortsatte hun å få hver 3. time sine første levedøgn - hva er vitsen med å få pupp da, når sukkeret likevel renner inn av seg selv med jevne mellomrom?

Ikke hjalp det stort at jeg var så utmatta etter inngrepet at jeg måtte ha blodoverføring dagen etterpå, og at kroppen min hadde mer enn nok med å erstatte blodtapet og ikke gadd å tenke for mye på melk akkurat da, og ikke hjalp det veldig mye at jeg var konstant neddopa på smertestillende i dagesvis heller.

Vi fikk med andre ord ikke noen god ammestart, og vi er fortsatt ikke helt på nett.

Melkeproduksjonen tok seg litt opp etterhvert, og den første morgenen hjemme våkna jeg med skikkelig melkespreng for første gang. Men det er ikke nok melk der, og frøkna foretrekker å bruke mammaen sin som levende smokk med noko attåt. Det har i grunnen vært snakk om en to-tre effektive sup, før øynene hennes triller bedagelig bakover, og små, tilfredse sukk lar seg høre. Nam. Mamma’n min. Kooooseeee…. (snork).

Og så er nå en gang naturen slik laga at den baserer seg på tilbud og etterspørsel. Desto mer baby suger, desto mer melk lager mor. Ergo: jeg har ikke nok melk til å fullamme henne, fordi “effektiv” ikke kan sies å være mellomnavnet hennes i så måte. Så det går i NAN morsmelkerstatning som dessert her i huset. Eller, det blir vel mest som at puppen fungerer som sovemedisin skråstrek kvikklunsj. Og så kommer maten på flaske etterpå.

Jeg har tenkt. Jeg har grubla. Jeg har frustrert.

Og nå pumper jeg altså i tillegg. Melkeproduksjonen tar seg sakte, men sikkert opp, og jeg slår min personlige rekord hver eneste dag. Tidligere i dag fylte jeg faktisk en hel liten Aventflaske på ca 130 ml. Så hva den jentungen klager over..?

Men i går fikk jeg feber, og det ble en tur på legevakta utpå kvelden (hvorfor blir man alltid syk på en fredag etter stengetid, uansett?) for å sjekke for brystbetennelse og mulighet for å eventuelt ta knekken på det før det tar helt av. Det er ikke det - ennå. Men puppen er hard og rød på undersida, og det lover ikke godt. Legen ga meg ammeforbud fra høyre side. Pump og gi på flaske for å forhindre videre aua.

Og så jeg gjør.

Mø.

I dag er det to uker siden huleboeren min kom ut i dagslyset. Det er to uker siden jeg ble skjært opp og sydd sammen igjen, og det er to uker siden magen min var kjempestor.

Jeg merker at kroppen min går gjennom en hel masse forandringer akkurat nå.

For det første så er det denne evige renselsen. I går tror jeg det var første gang bindet var like hvitt da jeg tok det av som da jeg tok det på, og det har rent i lange baner siden keisersnittet. Jeg håper det snart er ferdig - jeg lengter nemlig etter det lange, varme, gode skumbadet som endelig skal dekke magen.

Ryggmusklene begynner såvidt å komme på plass igjen, selv om det var et lite helvete å venne dem til at de ikke lenger skulle holde kilovis med framtung vekt. Prøver å være flink til å trille turer, og samtidig jobbe litt med holdningen mens jeg går. En stor takk til treneren på helsestudioet for å ha printa inn i meg korrekt teknikk ved tidligere anledninger, for nå får jeg virkelig bruk for det! Apropos det, så mailet jeg henne i dag tidlig. Jeg trenger en totalrenovering. Uten tvil.

Magen blir stadig flatere, og takket være gåturene så begynner jeg å kjenne at musklene er i ferd med å dra seg sammen mot midten igjen. Man kan jo som kjent ikke trene situps før de er tilbake igjen med maks en fingerbredde mellom, så jeg venter i åndeløs spenning på at så skal skje. Kjenner jeg gleder meg noe inni alle vegger til jeg kan begynne å trene skikkelig igjen - til jeg står i dusjen etter en god treningsøkt og kjenner endorfinene rase gjennom min gjennomvarme kropp. Etter 9 måneder på sofaen, så skal det nemlig bli sinnssykt godt å komme i form igjen og kjenne at kroppen fungerer.

Det jeg forundrer meg mest over, er dog vekta. Det er en helt absurd følelse å vite at jeg for bare to uker siden veide 90 kg - mens vekta for et par dager siden stoppa på 75 . Jepp! Jeg har faktisk gått ned 15 kg på 14 dager - hvor mange ganger i livet kan man si det, uten at det ligger sykdom til grunn? Dette etterlater meg altså med 5 kg i pluss siden den dagen jeg ble gravid. Bare to uker etter å ha blitt mamma, så sier jeg meg særdeles fornøyd med akkurat det. Med litt flaks er jeg kanskje tilbake igjen i gammel form før jul en gang..?

Alt i alt begynner energien å komme tilbake også - det skulle jo bare mangle, nå som jeg ikke har alle disse kiloene å drasse rundt på. Alt begynner å bli litt lettere igjen, fra rydding til hårbørsting. I går hadde jeg overskudd til å sminke meg igjen, for første gang på ukesvis. Og jeg har fått kjøpt meg litt nye klær også, selv om det er litt tidlig å tenke på bukser siden selve keisersnittet fortsatt er litt ømt. Fant en på Lindex da, som ikke strammet så mye akkurat der, så nå begynner jeg nesten å føle meg som et menneske igjen.

Det kommer seg.

Som den skribent jeg nå engang er, er det like naturlig for meg å skrive som det er å puste. Faktisk er det sånn at jeg egentlig MÅ skrive noe fra tid til annen om jeg ikke skal kveles sakte. Og det er det jeg har gjort. Så langt. Fordi det bare har vært meg, mitt liv og mine følelser som har blitt satt på utstilling på Det Store Intet.

Men sånn er det jo ikke lenger.

Nå er det ei lita jente det handler om. Ei lita jente som ikke har bedt om å verken utleveres til hvem som helst eller vises frem til den tilfeldige googler. Ei lita jente som må og skal beskyttes fra en verden som ikke alltid er like god og trygg. Og jeg er mammaen hennes. Det er jeg som har ansvaret for å beskytte henne. Og det skal jeg.

Derfor har jeg, i samråd med hennes far, vedtatt å starte en egen blogg bare for henne, med passordbeskyttelse på alle innlegg. På den måten kan jeg få utløp for min skrivetrang og behov for å feste det viktigste i hele livet mitt til skjermen, for all ettertid. I tillegg beholder jeg muligheten til å dele henne med venner og familie - samtidig som jeg beskytter henne fra “alt det andre”.

For min egen del kommer jeg jo til å fortsette å blogge her inne, og kategorien “Familieliv” vil selvsagt forbli oppegående. Men den vil altså mest handle om min egen opplevelse av å være mamma og del av en liten familie, og ikke i så stor grad om Vilde selv. I den grad det er mulig å skille de to, selvsagt.

Men du, kjære, trofaste leser som kanskje har fulgt oss i med- og motgang siden de første, fortrøstningsfulle eggløsningene, gjennom hormonbehandlinger, fortvilelse, gleder og prøverørssøknader, gjennom et evigvarende svangerskap og til så til sist det store spørsmålet om hvordan hun skulle forløses… Fortvil ikke. Vildes egen blogg vil etterhvert være å finne på Vildes Verden, og forespørsel om passord kan mailes til meg på the_unicorn_76@hotmail.com.

Jeg kan ikke beskytte henne fra alt her i verden. Men enn så lenge ligger de fleste farene innenfor min rekkevidde.

- Og beskytte henne jeg vil. *dra frem lasersverd*

Det er helt utrolig - jeg har allerede vært mammaen til Vilde i over en uke. På en måte kjennes det som om hun kom for ti minutter siden, mens hun på den annen side alltid har vært her og hennes tidligere ikke-eksistens er helt fullstendig absurd.

Og jeg vil ikke glemme alt som har skjedd denne uka. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive ned alt det magiske, før det forsvinner i glemselen og i hverdagen.

Tirsdag

Jenta vår ble altså født ved keisersnitt, og kom til verden klokka 07:24 om morgenen. Det har jeg allerede skrevet masse om. Det som skjedde senere på dagen, er forholdsvis tåkete for meg siden jeg lå på intensiven i en relativt neddopet tilstand frem til klokka var ett. Mesteparten av denne tida var både pappaen og Vilde hos meg, og en pleier la henne i armkroken min for første gang - etter at venefloner og ledninger og blodtrykksmålere og pulsmålere enten hadde blitt omplassert eller fjernet for anledningen.

Dagen ble ellers tilbrakt med øynene klistret på vårt lille vidunder, og vi sugde inn alt som var henne og forgudet alle bevegelser hun gjorde. Og Vilde sov. Og sov. Og sov litt til… Spesielt husker vi de søte, små rykningene hun fikk - akkurat som pappa når han er i ferd med å sovne. Også pusten hennes. Det må da være den mest fantastiske lyden i hele verden, denne sukke-pustinga hun har når hun sover så tungt og så godt og så trygt..?

Jeg var forundret over hvor rolig hun var, og samtidig så responsiv. Hvis hun klynket eller viste tegn på uro, så holdt det i massevis for henne hvis jeg bare strøyk henne varsomt over panna med en finger. Da roet hun seg med en eneste gang - hvilken velsignelse for en nyoperert mamma!

Fire timer etter at vi hadde fått komme opp på barsel, begynte besøket å komme. To par stolte og glade besteforeldre fikk møte Verdens Vakreste Vilde for første gang, og selv om jeg fortsatt var sliten og dopa ned så det holdt på smertestillende, så var det en bra god følelse å endelig kunne vise henne frem.

Dette var også den dagen jeg skulle amme henne for første gang. En pleier la henne ned på min høyre side, og jeg husker det var et sant smertehelvete å skulle snu seg over på sida etter å ha blitt sprettet åpen og så sydd sammen igjen. Men det gikk jo på et vis, det også, selv om det kanskje ikke var den optimale ammestarten. I tillegg var hun jo såpass stor ved fødsel at hun hadde for lavt blodsukker, så pleierne hadde allerede begynt å gi henne sukkervann fra kopp hver tredje time for å få det opp igjen.

Onsdag

Natt til onsdag gikk greit, men de kom og hentet henne hver tredje time for å fortsette på sukkervannregimet. Jeg, på min side, fortsatte på mitt eget. Damer kom og damer gikk med sine sprøyter og tabletter og blodprøver, og onsdags morgen var blodprosenten min på bare 7. Jordmor beslutter at blodoverføring er en god idé - og jeg krangler ikke på det.

Hun forteller meg at jeg mista over 1200 ml blod under operasjonen, og at selv om jeg er nødt til å gå på do for å få ting til å fungere igjen etter kateteret, så får jeg ikke lov under noen omstendighet å legge ut på slikt et stunt på egenhånd. Enten måtte hun bli med, eller så måtte pappaen hjelpe meg. Og det var litt av et prosjekt - vanskelig å stå på beina, gitt… Husker sånn vagt at leppene mine hadde den samme, fine blåfargen som sykehusskjorta da jeg så meg i speilet på badet.

Men det var ikke bare bare å få i gang den blodoverføringa, heller. To pleiere måtte gi opp, før de tilkalte anestesisykepleier med litt mer erfaring i å finne blodårer som ikke egentlig er der i det hele tatt noe mer. Hun klarte det heldigvis til slutt, og to poser ble overført mitt ikke-så-energiske legeme. Lå og studerte foten min mens jeg venta. “Yellow, she thought”.

Det kom besøk denne dagen også. Foreldrene hans klarte ikke å holde seg unna vidunderet, og tanta mi var like ivrig og kom uanmeldt. Samtidig. Sliten. Veldig, veldig sliten. Men Liten Vilde er heldigvis like grei å ha med å gjøre - jeg tror det var denne dagen vi oppdaget hvor bakvendt denne ungen egentlig er. Der hvor babyer normalt blir forstyrra av lyder, blir nemlig Vilde vår forstyrra av fraværet av dem. Men bare hun hører stemmene til mamma og pappa, så er alt i hele verden trygt og godt og greit.

Det var også en legekontroll denne dagen. Pappaen var med, siden jeg selv fortsatt ikke var helt oppegående. Hun sov seg etter sigende gjennom det meste av den, og alt var selvsagt helt i orden med vårt perfekte, lille vidunder.

Jeg merker jeg begynner å bli litt tussete av å aldri kunne vite når noen er på rommet. Veslejenta vår sovna så søtt og trygt i froskestilling på pappas bryst, og de koste seg så veldig - og så kommer en pleier for å ta henne ut og måle blodsukker. Not fair.

Torsdag

Mor kom seg på beina for første gang siden operasjonen. Pappa måtte nemlig på jobb en tur, og med ei lita jente som hadde bæsja på seg, så hadde ikke mamma så mye annet valg. Eller det vil si, med mindre hun da hadde planer om å overlate ennå mer til pleierne, men det hadde hun selvsagt ikke. Hun begynte i grunnen å bli litt stressa av dem allerede. Min unge. MIN.

Størsteparten av natta hadde hun nemlig vært inne på vaktrommet, etter avgjørelse fra far. Han mente jeg trengte å få hvile litt, og siden han selv ikke hadde noe valg annet enn å kjøre halvannen time for å komme på jobb neste morgen, så ble det sånn at de bare trillet henne inn til meg når det var på tide med mat. Men mammaen våkna midt på natta av seg selv, hun, og kjente med hele seg hvor tomt det var i rommet og i armene hennes når vesle Vilde ikke var der. Jeg satt i senga og var faktisk i ferd med å dra i snora og kalle henne inn til meg i det øyeblikket døra åpna seg og de kom. Hvilket fantastisk syn - der var ungen min igjen! Det var nesten så hjertet eksploderte av fryd da jeg så det lille, runde ansiktet igjen.

Og vesle Vilde fortsetter å være rolig. Tenk, mammaen som var overbevist om at hun kom til å få et aldeles hyperaktivt barn! Hun sovnet etter mat om morgenen, og sov stort sett helt til pappa kom om ettermiddagen. Så der satt jeg da, og glodde i veggen og tenkte…

Ultralyd av hoftene ble tatt i dag. Og Vilde, tro mot seg selv, sov seg gjennom den også. Alt vel.

Dette var forøvrig også denne dagen jeg oppdaget hvor ufattelig vanskelig selv de enkleste ting kan bli når man har blitt mamma. Ting som står på min umulig-å-gjennomføre-liste etter dette, er å synge henholdsvis Lykkeliten og Vi har ei tulle… Kom så langt som til “men han har store smilehull” før tårene stod i øynene mine og stemmen grøtet seg og umuliggjorde all videre sang. For jenta vår har nemlig arvet pappas nydelige smilehull, nemlig… Og hun er jo så nydelig!

Dessuten blir mamma litt satt ut av setningen som kommer på slutten også: “Men ingen vet og ingen kjenner den vei ditt lille barn skal gå” - og akkurat nå må hun slutte å skrive om det, før hun bare begynner å hylgrine igjen.

Hva den siste sangen angår, så er jo den også åpenbart umulig å komme gjennom med mascaraen i behold. For vi HAR jo ei tulle nå, med øyne blå! Og det er fullkomment fantastisk. Er det rart man gråter av ren, skjær lykke..?

Uansett. På ettermiddagen var det nytt besøk, av en nyblitt tante, onkel og søskenbarn, pluss foreldrene mine.

Nok en gang blir vi forstyrra på kvelden, rett etter at pappaen nesten hadde fått henne til å sove. Ingen hadde fortalt oss at hun skulle ta Føllings test klokka åtte. Den sov hun seg IKKE gjennom, for å si det sånn.

Denne natta ble ikke så grei. Jeg hadde fortsatt ikke nok melk, og Vilde begynte å bli utålmodig. Ingen av oss sov noe særlig godt denne natta, og alt som var å få av hjelp var mer sukkervann. Barnepleierne ble bare ikke enige med seg selv, det var prosedyrer som skulle følges når baby har lavt blodsukker, og ikke er morsmelkerstatning så veldig populært heller… Og det ble en god del byssing, bæring og trøsting. Mamma holder en lang monolog om livets lære, og Vilde hører etter når hun ikke kommer på hvor kjipt det egentlig er. Pappa vedtar å kjøpe sutt, just in case.

Fredag 

Nok et tante- og onkelbesøk i dag. Pluss en grandtante og hennes to barn. Utpå kvelden fikk pappa litt kvalitetstid alene sammen med sin datter, mens mamma ble sendt ut i tv-stua for å se på Idol. Hun kunne dermed konstatere at en venninne hadde rett da hun en gang i tiden hevdet at man ikke lenger hadde hodet sitt i fred når man fikk barn. For selv om jeg visste de hadde det bra og bare var rett nede i gangen, så forlot ikke tankene mine det lille bustehodet et eneste sekund. Og det var utrolig godt å se dem ligge der rett ut i senga da jeg kom inn igjen - den store underst og den lille øverst. Pjosk på pappa. Det beste som fins i hele verden.

Senere på kvelden var det heldigvis en barnepleier på vakt med litt omløp i hodet - hun forstod faktisk at ungen min var sulten og trengte mat og ikke sukker. Og jeg og pappaen lærer enda noe nytt om datteren vår: Når Vilde er mett, er verden på nett. Vi hadde fått tilbake den rolige, harmoniske ungen vår. Heldigvis. Pappa vedtar å kjøpe morsmelkerstatning selv, dersom barnepleierne nekter.

Lørdag

Da var det virkelig på tide for oss å dra hjem, og jeg fikk den første smaken av hvor inn i heitaste, innerste, svartaste helvete forbanna man kan bli når noen ikke er snille med ungen ens. Saken er jo den at veslefrøkna mi ikke hadde blitt noe særlig mer ivrig på puppen og fortsatt sovna med trynet i matfatet etter et par slurker, og denne gangen var det nok en velmenende barnepleier som skulle fikse ting. Så mens jeg satt der og amma, kom dama bort til oss, treiv tak i beina og armene til Vildemor og begynte å trykke og klemme - og jeg snakker ikke om noen forsiktig håndtering heller, det så skikkelig vondt ut! Selvsagt hjalp det ikke, hun ble bare sint. Men jeg fikk beskjed om å holde på med henne likevel (som om jeg ikke hadde forsøkt det meste selv), en god stund til før jeg endelig skulle få morsmelkerstatning på flaske (men bare litt).

Det var bare det at innen den flaska kom, var Vilde hysterisk av sinne og sult. Hun skreik og skreik, og var helt rasende ute av seg. Til alt overmål ble ikke flaska klar da jeg ba om det engang, siden deler av den lå i en uferdig oppvaskmaskin - og når den til slutt kom med nok en velmenende barnepleier (vaktskifte, åpenbart, ellers turde ikke nr 1 se meg i øya igjen), så kom den sammen med en formaning om at jeg måtte pakke inn jenta mi.

Altså.

For det første så hylskreik hun seg nesten bort og var tilsvarende varm, og for det andre hadde jeg nettopp fått beskjed om å kle av henne for å stimulere henne til å suge bedre. Takk alle gode makter for at jeg ikke er en usikker 19åring som holder en unge i armene for første gang, for da tror jeg det hadde rabla for meg av alle gode råd i alle retninger… Og som om ikke dette var nok - da jeg spurte om hun hadde sjekka tempen på den, slik at jeg kunne få gitt min sinnasultne unge mat uten videre lidelser her i verden, så skulle hun liksom vise meg hvordan man gjør det også. “Ja, men du kan godt gjøre det du og!” Mon Dieu. Jeg antar blikket mitt ikke var så mildt som det kunne ha vært på det tidspunktet, for dama omtrent rygga ut døra uten å si noe mer. Og hadde det ikke vært for at min viktigste oppgave akkurat da var å være trøstende og god mamma, så er jeg redd disse damene antagelig ville blitt omplassert et par etasjer lenger ned - til det fine, kalde rommet med luker i veggen.

Så satt jeg der da, etterpå. Og tviholdt på ungen min mens jeg rugga frem og tilbake og sverga på at jeg aldri skulle la noen gjøre henne noe vondt igjen, noengang, med verdens svarteste samvittighet, klump i halsen og tårer i øynene. Og så la jeg henne til puppen, og tenkte at det til helvete kunne være med hele amminga hvis det var dette som skulle til. Ikke for enhver pris. Ikke faen. Hun skulle få lov til å kose seg så mye hun ville, uten at noen skulle ta det fra henne. Stakar lille jenta mi…

Og da jeg så ned på det lille, nydelige bustehodet som lå der med puppen i munnen og halvsov… så besvarte hun disse tankene med et lykkelig, fornøyd smilehullsmil fra drømmeland. Og jeg visste jeg hadde tenkt riktig.

Det var på tide å reise hjem.

Klokka halv sju om kvelden ankom prinsessen slottet sitt for aller første gang. Pappaen hadde vært hjemme på forhånd og rydda og vaska, det var fyr i peisen og skikkelig hjemmekoselig. Mammaen traff sofaen med et sukk, og prinsessa fikk sove i vugga si for aller første gang. Endelig var vi en liten familie. På ordentlig. Uten mas og meninger fra noen. Oh, bliss…

Skjønt, det tok en halvtime fra vi gikk inn døra til foreldrene hans var her med pizza og stjerner i øynene.

Søndag

Søndags morgen, klokka er halv fire om morgenen. Mammaen sitter i sofaen med pizza og melkespreng som endelig kom for fullt. Babyen sover søtt. Faktisk i 8 timer i strekk. Så våkner hun, får mat - og er “pjosk på pappa” i enda noen timer før de står opp. Jeg begynner å forstå hvor ufattelig heldig jeg er, som har fått en så rolig unge. For selv om hun kanskje ikke blir sånn for alltid, så er det i allefall veldig godt med en myk start hjemme.

Og dagen gikk for det meste med i en salig lykkerus, hvor vi stort sett bare gikk og kikket på henne… Foreldrene mine kom innom med bøttevis av lapskaus, slik at vi ikke trenger å tenke på middag med det første. Tante og et 17 dager eldre søskenbarn kom også på besøk en tur. Tenker de to tuppene skal få det morsomt sammen etterhvert!

På kvelden falt navlen av, og vi gjorde vårt første, tapre forsøk på å bade baby. Det var ikke så veldig populært, for å si det sånn, og Vilde kunne bare ikke forstå hvordan vi kunne finne på å gjøre noe sånt mot henne.

Mandag

Andre natta hjemme gikk nesten like greit. Et par runder med mat, og det er det. Og hun skriker ikke engang, hun bare roper på meg når hun er sulten, slik at pappa kan sove ufortrødent videre. Men det er fortsatt ikke nok melk…

Vi drar over til føden igjen, og tar stinga mine. Veslejenta veier nå 4850 gram, og har dermed gått ned 400 gram fra fødselsvekt. Og jeg begynner å bli litt frustrert - jeg vil jo så gjerne fullamme henne. Men hun suger fortsatt ikke iherdig nok til at det blir noe greie på melkeproduksjonen. Det er visst noe med tilbud og etterspørsel…

Men vi har i alle fall en veldig fin samtale med den jordmora som var med på keisersnittet, og vi får gå gjennom hva som skjedde i detalj sammen med henne. Det var veldig godt. Og mens vi først var ute på tur, fikk vi handlet litt nye klær til henne og testet vogna for aller første gang.

—–

Det er så mange inntrykk og følelser fra den første uka som mamma, som bare ikke lar seg fange i ord. Følelsen når ungen din endelig ligger på brystet ditt og lager nydelige lyder på hver utpust i sin salige og avslappede lykke, for eksempel. Den har fulgt meg hver eneste dag siden hun kom til.

Følelsen av at du kan gjøre absolutt alt for denne lille klumpen sin skyld, og følelsen av at nå er hele verden perfekt…

Det er det sterkeste jeg noengang har følt.

Her er et skrytebilde av hentesettet jeg strikka mens jeg gikk gravid med Huldreungen! Jeg rakk nesten å bli ferdig også, men mot slutten var jeg jo så stor og tung at jeg overlot resten til mamma. Så det er hun som har brodert, sydd på gullbånd og knapper, og laget dusker.

Det er strikka i Dale babyull (oppskriften er også fra Dale), og jeg brukte en hel evighet på det (inkludert mange og lange pauser). Men jeg ble tilslutt veldig fornøyd, og lille jenta mi var så nydelig når hun kom hjem for første gang!

Som jeg regner med at den trofaste leser allerede vet, dro vi til føden på mandags kveld. Det er helt utrolig hvordan tida har flydd siden da og hvor mye som har skjedd på den forholdsvis korte tida, og jeg hadde virkelig tenkt at jeg skulle fått oppdatert bloggen før. Om noen har fått hjerteinfarkt og andre helserelaterte plager i påvente av oppdateringer, så beklager jeg virkelig det.

Saken er at laptopen ble hjemme, og vi selv ikke kom hjem igjen før i går kveld. Enda har jeg ubesvarte SMS’er på telefonen, og jeg tror det må ha skjedd noe alvorlig med min tidssans.

Men nå, altså, nå kommer endelig rapporten. Jeg vet allerede nå at den kommer til å bli ganske lang, men dere får holde ut som best dere kan. Jeg kan nemlig avsløre at det beste kommer til slutt…

Altså.

Mandags kveld i ellevetida. Riene er regelmessige, med 7 minutters mellomrom. Og vi satt oss i bilen. Det var der vi slapp under siste oppdatering.

Riene holdt seg helt stabile på den halvtimes lange veien til føden, og jeg var bemerkelsesverdig rolig i både kropp og sinn hele veien, selv om det kanskje ikke er den mest behagelige kjøreturen jeg noengang har hatt. Magen var vond, 0g jeg kjente alle svinger og humper i veien.

Da vi kom frem ble vi tatt i mot av en hyggelig jordmor og en like hyggelig jordmorstudent, og ble lagt inn på et undersøkelsesrom. CTG ble satt på, og modning sjekket. Til min store skuffelse så hadde det gått tilbake igjen fra der vi var tidligere - alle riene til tross, nå var åpningen bare en eneste cm stor og det var ingen tegn på at fødselen var i gang. Dette da til tross for at riene var vonde og jeg kjente et konstant press i den nedre delen av magen - omtrent som ved sterke menssmerter. Jeg skjønte forferdelig lite, men jeg var like fullt helt rolig og avslappa (til tross for vondtene, vel og merke).

Jordmor fortalte meg at legen hadde ringt tidligere på kvelden, rett før vi kom, for å sjekke om det var noe som var i gjære på føden den kvelden. Da hun hadde fortalt ham at jeg var på vei, hadde han på en eller annen merkelig måte husket meg (og mitt estimerte kjempebarn), og gitt instrukser på hva som skulle gjøres med oss med tanke på undersøkelser og så videre. Og litt seinere på kvelden hadde han ringt tilbake igjen også, for å sjekke hvordan ståa og resultatene var. Det var veldig godt å vite at vi ble så godt ivaretatt og passet på hele veien, og jeg (som jo vanligvis ikke er av de mest tillitsfulle sånn sett), stolte faktisk fullt og fast på at disse menneskene visste hva de drev med.

Uansett. Tilstanden tatt i betraktning hadde legen tilrådet at jeg fikk en riedempende sprøyte slik at jeg kunne få sove isteden for å slite meg ut på rier som ikke virka uansett, og min kjære fikk en seng trillet inn ved siden av min. Vanligvis ville de sendt meg hjem, sa de, men legen hadde likevel besluttet at jeg burde bli der over natta. Det var tydelig at de var i beredskap, sånn i tilfelle, og jeg følte meg enda tryggere der jeg lå.

Få minutter seinere begynte sprøyta å virke. Litt, i alle fall. Men den førte også med seg forhøyet puls og skjelvinger i hele kroppen, så det var forbanna vanskelig å slappe av likevel. Jeg ringte på jordmor, og en petidinsprøyte ble satt. Da roet skrotten seg, og jeg fikk sove.

Klokka 6 om morgenen, på den annen side… Det var da selve helvetet braket løs.

Den smertestillende effekten var blåst vekk, og jeg følte meg mildt sagt helt forjævlig. Det var såvidt jeg klarte å komme meg ut av senga, for jeg hadde så forbanna vondt i korsrygg, bekken (spesielt skambeinet), magen… Absolutt overalt!! Klarte tilslutt og med store anstrengelser å gå de få skritta bort til do, og fikk meg et par glass vann før jeg stavret meg tilbake til senga. Riene var på en måte bare borte vekk, for nå var alt bare et konstant smertehelvete for mitt vedkommende. Fikk vekket den vordende far rett før jeg måtte kaste meg over do (og ryggen holdt på å knekke av i forsøket) og spydde som en gris.

Det er her det begynner å bli litt småtåkete for meg.

Jordmor med student kom tilbake, og tok nye undersøkelser. Fortsatt ingen fremgang i fødsel, men det var jo helt åpenbart at jeg hadde det vondt. CTG ble satt på igjen. Fosterlyden var jevn og flat som en strek - ingen variasjoner noen vei, verken opp eller ned.

Jordmor var ikke fornøyd.

Lege ble tilkalt.

Den samme som hadde gitt telefoninstruksene tidligere på natta. Det tok ikke lang tid før han stod på rommet vårt, kledd i sivil, med roser i kinna og kalde hender. Dette hadde tydeligvis gått fort.

Han stod og snakket med oss en liten stund. Fortalte at planen var at han og de to andre legene skulle ta en samtale med oss angående videre fødselsforløp når de kom på vakt klokka åtte, siden ungen var så stor, for å finne ut hva vi skulle gjøre. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var fullstendig åpen for alle forslag akkurat på det tidspunktet.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror en ny riedempende sprøyte ble satt. I alle fall tok det ikke mange minuttene før jeg igjen rista så intenst over hele kroppen at den plata på fotenden av senga bråkte som besatt. Jeg hadde det ikke godt. I det hele tatt.

Angående fosterlyden, så forklarte legen at dette var et sovemønster de helst bare så over en viss periode før det var grunn til å tro at barnet ikke hadde det bra. Den grensa var vi i ferd med å nå, og det ganske så fort… Han gikk ut av rommet for å kikke på de tidligere CTG-målingene som ble gjort av oss. Kom inn igjen. Og beordret klargjøring til hastekeisersnitt - just in case.

I mellomtiden spurte jordmorstudenten meg om hva jeg fryktet mest ved snitt. Jeg svarte narkose. Ville jo så forferdelig gjerne være tilstede når jenta mi kom…

Beskjeden kom nesten like kjapt: operasjonssalen var klar. Legen tok beslutningen - tiden var ute. Det ble keisersnitt. Og det skulle skje NÅ, for de tok ingen sjanser angående ungen vår. De stoppet ikke engang for å barbere meg nedentil. Kateter ble satt i full fart, jordmor tok av meg kjedet jeg hadde rundt halsen og ga det til min kjære som hele tiden hadde liggi ved siden av meg, holdt meg i henda og strøket meg over panna. Så trillet de meg ut og inn i heisen.

Jeg husker jeg var letta. Og forundra over hvor mye jeg var i stand til å stole på denne kloke legemannen - det var som om jeg bare visste at han veldig godt visste hva han gjorde, og at dette var den eneste riktige måten å gjøre ting på. Han var så rolig, så klar og så sikker. Jeg husker jeg beundret teamarbeidet rundt, hvor flinke de var og hvor effektive de var. Og jeg var fortsatt forbausa over hvor rolig og trygg jeg følte meg.

I heisen på vei ned spurte jeg jordmor om jeg fikk være våken. Det trodde hun.

Snart skulle jeg få se jenta mi for aller første gang. Selv visste jeg hele tida at det ikke var noe galt med henne, men jeg hadde også mistanke om at denne fødselen ikke var normal og at jeg antagelig ikke ville klare dette uansett. Ting hadde gått feil vei. Men nå var det kompetente mennesker her som kunne forhindre katastrofen.

Nede i gangen fikk ikke pappaen være med lenger, da dette var å regne for et hastesnitt. Jeg, som fortsatt rista som besatt, ble lagt over på operasjonsbordet med armene ut på hver sin side. Nok et team stod klart der nede, og jeg hadde flere mennesker som jobba på meg rolig, men svært så kjapt og effektivt. Sprøyter og venefloner og gudene vet hva i en salig blanding, og foran meg ble et grønt forheng plassert. Epidural ble satt av en anestesilege som på en eller annen måte minna meg om en snill utgave av Tor Milde med god aftershave..? Og han var like rolig og sikker og trygg han som alle andre der nede, så da var det enda et menneske der jeg følte jeg kunne stole 100% på.

Så merket jeg at de begynte å arbeide på meg. Det røsket og sleit i magen, men jeg kjente ikke smerte i det hele tatt. Epiduralen fungerte utmerket. Legen ber noen om å “trykke på fundus” (altså toppen av livmor), jeg kjente en enorm lettelse i magen - og så hørte jeg skriket.

“Se, mamma!”

Jordmor stod plutselig på den venstre siden min, med en liten bylt i armene sine. Et lite, rundt hode tittet frem, med hår som fortsatt var vått av fostervann og med øyne som var knepet tett igjen.

Datteren min. Sin fars munn, hake…

“Neimen…!”, tror jeg at jeg sa. “Hei!”. “Og du sover..?!”

Jordmor forklarte at hun bare knep igjen øynene på grunn av det skarpe lyset, men slik jeg nå kjenner mitt barn… Vel.

Så tok de henne ut på naborommet en stund for å stelle henne, og jeg hørte hun skrek igjen der ute. Det var en fin lyd - det betydde at hun var helt OK. Da hun var stelt, fikk hun komme inn igjen til meg mens legen fortsatt jobba. Den ene sykepleieren løsnet den ene hånda mi, så jeg fikk stryke henne over kinnet for aller første gang. Og jordmor holdt henne ned til meg så jeg fikk kjenne det myke, gode kinnet hennes mot mitt…

Jeg ba om at de måtte ta henne opp til pappa mens de ventet på meg, la henne ligge tett inntil ham i mellomtiden.  Det fikk hun selvsagt, og de dro.

Psykisk hadde jeg det helt fint hele veien, men fysisk ristet jeg fortsatt som et ospelauv i perioder grunnet både reaksjoner på medikamenter og lavt blodtrykk. Hele veien ble doser satt og justert opp og ned, men det verste var egentlig at jeg ennå ikke var ferdig å spy. Aner ikke hvor mange sånne pappbeger jeg fylte både før, etter og under selve inngrepet, men det var i alle fall ikke få.

Samtidig kjente jeg at lungene mine var i ferd med å slimes ned - og la meg si det sånn: Uansett hvor hardt man måtte prøve… Så er det helt forbanna umulig å spy eller hoste uten en eneste magemuskel intakt! Jeg lå nemlig fullstendig bedøva fra puppene og ned, omtrent. Jeg fikk ikke hosta det opp, og jeg fikk oksygenmaske over munnen den siste delen av inngrepet for å letne det littegrann.

Og igjen: Flinke folk sørget for at dette også ble betraktelig bedre enn det hadde behøvd å bli. Den velduftende og behagelige anestesilegen stod der og strøyk meg over panna, og pleierene gjorde også alt hva de kunne for å gjøre ting litt lettere for meg. Og jeg ble enda litt mer imponert over dyktighet, effektivitet og teamwork.

Snart ble jeg trillet inn på intensiven. Det var over. Jeg hadde blitt mamma til ei lita jente som jeg visste nå lå på det beste stedet i hele verden - nemlig i armene på verdens beste kjæreste og nyblitte pappa. Jeg visste med hele meg at begge to hadde det så bra som de kunne få det akkurat da, og jeg lå og tenkte gode tanker på at vi nå hadde blitt en liten familie. Vi hadde klart det. På tross av alt, både en lang og tung prøveprosess og et slitsomt svangerskap, hadde vi nå klart det. Lå og smakte på ord som “foreldre” og “mamma” og “pappa”. Likte smaken veldig godt.

Jeg følte meg lykkelig. Stolt. Svært, svært tilfreds. Og jeg tror ordet jeg egentlig leter etter nå er “forløst”. Tanken på at det ble keisersnitt istedenfor vaginal fødsel slo meg nesten ikke engang, fordi jeg var så fullstendig sikker på at legen hadde tatt den rette avgjørelsen med tanke på den vesle jenta vår. Hun hadde hatt et team rundt seg hvis eneste tanke og prioritering her i verden var hennes ve og vel. Nå var hun ute. Nå var hun trygg.

På intensiven ble jeg like godt tatt vare på som både på føden og på operasjonsbordet. Smertestillende sprøyter ble satt etterhvert som epiduralen gikk tilbake, jeg fikk drikke når jeg ble tørst, og jeg fikk fra tid til annen selskap av ett og annet svært så hyggelig menneske som enten satt en sprøyte eller bare kom innom for å gratulere og småprate litt.

Og etterhvert kom også morgenens hovedperson ned til meg, sammen med sin svært så stolte pappa. Han kunne fortelle meg at de nå hadde kost seg sammen, tett inntil, i nærmere to timer, og at hun veide 5250 gram fordelt på 51 cm. Jeg fikk litt hakaslepp akkurat da, før jeg begynte å le i sjokk, vantro og et ufattelig lettelse over at jeg nå lå der med et sår på magen isteden for en unge jeg kanskje ikke ville klart å få ut.

For nå er jeg mamma. Til en velskapt, nydelig, vakker liten Vilde Johanne, som er helt perfekt på alle måter. Den lille, bustete trollungen vår kom i god tid før Halloween (vertskapet kommer jo gjerne først!), og hun er forferdelig lik på han som inntil nå har vært yndlingspersonen min - nemlig pappaen sin. Nå har jeg to av dem.
Aldri før har jeg vært så lykkelig.

Noen gang.

Fordi det rett og slett ikke finnes ord…

Vilde Johanne

Født 30.10.07

LIVETS HØYESTE LYKKE

Den vesle varme ungen min
Gjør rare lyder med tungen sin
Hun lager merkelige ord
Til glede for sin stolte mor

Min egen lille deilighet
Jeg har slik gunstig leilighet
Til gransking av den hvite rand
Av undrerkjevens første tann
En bitteliten snehvit spiss
Av verdens minste tannebiss

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Men når du selv om litt blir stor
Så vil du si: “Nei, æsj da mor! “
Og selvsagt har du rett i det
Det finnes ikke vett i det
Og så en dag om femten år
Skal denne bylten uten hår
Som sutter sine egne tær
Si: “Mor, så gammeldags du er”!

Og ser du mitt fotografi
Så vil du le av det og si:
“Tenk dette her er mor og far
Å, gid så rare dere var! “
Hva sorger det vil volde meg
I strid for å beholde deg
Hva kamp det enn vil skape meg
Så vil jeg sikker tape deg…

Vi snakker sammen uten ord
For selvsagt sjønner jeg, din mor
Allverdens rare gurglelyd
Jeg legger munnen form av fryd
Mot nakkegropens myke skinn…

Å, vesle fugleungen min!

Zinken Hopp

Fødselsrapport kommer!