37+2

Så var den fryktede vektestimeringen og ultralydundersøkelsen overstått. Og gjett hva: jeg har krympet barnet mitt!

Denne legen kom nemlig ikke frem til de helt store monstertallene som den forrige gjorde. Ja, hun er riktignok stor – men ikke abnormalt, og det er dermed ingen medisinsk grunn til verken induksjon eller keisersnitt. Bare å dra hjem og vente på rier og et helt vanlig fødselsforløp, sa han, og komme til en eventuell ny kontroll på termindatoen hvis hun ikke har kommet før da.

Hodet ble også målt, og er akkurat nå sånn omtrent 10 cm bredt. Dette er akkurat der hun skal være akkurat nå, i følge legen. Så selv om hun er stor, så er hun helt normal sånn rent benbygningsmessig – hun er bare bittelittegranne småtjukk..!

Alle mine drømmer om en fin og normal fødselsopplevelse er herved restaurert, og flunker som aldri før. Veslejenta mi (for ja – vi fikk det også bekreftet: Det ER virkelig ei jente!) får være der hun er til hun selv er klar til å komme, og livet hennes kommer til å begynne slik naturen mente at det skulle (med mindre hun er av den late typen som drøyer for lenge da, for jeg regner med at de ikke tør å la meg gå stort over termindatoen med en så stor unge). Jeg, på min side, får gå og kjenne på spenningen og lengselen slik det var meningen at jeg skulle.

Alt er vel.

Meget, meget vel.

Det kunne virkelig ikke gått bedre i dag.