Violent Dreams

Ca 7 minuttene mellom riene nå, så da drar vi tilbake til føden.

I mellomtiden:

Håper å komme med snarlig oppdatering!

39+1

Samme legen som første gang. Samme (eller faktisk enda mer avskrekkende) mål: Ungen vår veier visstnok 6400 gram nå… Ikke engang jordmora trodde på at det var mulig, innrømte hun, mens legen fløy ivei for å snakke med den legen som målte sist.

Da han kom tilbake, foretok han en vaginal undersøkelse. Det er to cm åpning pr nå, og han fikk også tøyd litt der inne i håp om å stimulere til rieaktivitet i kveld. Han sa også at selv om hodet ikke er festa, så er det i kontakt med bekkenbunnen. Det må jo være et godt tegn..?

Etterpå fikk jeg en halvtime med modningsakupunktur for å sette ytterligere fortgang i sakene. Om det ikke skjer noe mer nå, så skal jeg få en ny runde med nålene på onsdagskvelden. Og vi har fortsatt time til ny kontroll på termindato - selv om jeg ikke egentlig tror vi får bruk for den. Murringene er nemlig bra sterke nå.

Så.

Vi har fortsatt en stor unge. Vi venter fortsatt på et naturlig forløp, og er pr medisinske termer en skarve cm fra å være i fødsel (når mormunnen er 3 cm, er vi i gang). Og legene vil fortsatt være i beredskap til å trekke meg ut av føden og inn på kirurgisk så fort de får den minste mistanke om at fødselen ikke går som den skal.

Men det spørs om kanskje ikke jeg burde ta med meg mamma over også, og sørge for at hun får psykiatrisk støtte og et par valium mens hun venter.

39+0

Tenk det, da. Ei uke til termin omtrent!

Grafiske detaljer følger. Reader discretion adviced. 

Denne uka har vært merkelig. Kroppen min har jobba intenst de siste dagene, og hvis jordmødre og leger rundtomkring nå ikke konstaterer at jeg er moden som fy, så kommer jeg til å tvile sterkt på deres generelle kompetanse. For her har det murra intenst i både rygg, mage og rumpe i dagesvis, kynnerne har vært av den mer påståelige og insisterende arten, og slimet renner i lange baner. Dessuten har de første dråpene med råmelk vist seg, riktignok etter en prøvekjøring av brystpumpa.

Det er akkurat som en ekstremversjon av mensen, faktisk. Jeg pleier jo for det meste ikke å ha vondt da, men dette er akkurat de samme smertene, i “tror ikke det ble no jobb i morra”-klassen. Paracet er en fin ting. Veldig, veldig fin. Ellers kunne jeg bare drite langt i å sove. Tilogmed slimet tilsvarer nesten mengden, bare at det er gulgrønt og littegranne seigere enn sin røde venninne. Men jeg tror det begynner å vannes ut litt nå.

Og apropos drite. Uten å si stort mer: ja. Det er hardt og bløtt i en salig og fullstendig uforutsigbar blanding. Et par ganger om dagen. Kroppen renser seg og gjør seg klar til trykking av en helt annen art.

Det kan umulig være lenge til nå…

Derfor har vi heller ikke avlyst timen på føden i morra. Det har skjedd så mye med kroppen min de siste dagene at jeg har litt lyst til å få dem til å sjekke hvor i løypa jeg ligger, og hvor mye mer modning som skal til. Kanskje jeg tilogmed lar dem røske litt i mormunnen eller sette modningsakupunktur på meg for å hjelpe ting i gang, men generelt tror jeg på min kjære når han sier at kroppen min vet jeg kommer til å føde et stort barn, og at den nå ligger i hardtrening mot den store dagen. Det kan hende det er smartere å la den jobbe slik den vil, i det tempoet den vil, isteden for begynne å kødde med igangsetting nå som den først er i gang med forberedelsene. Den har nok en viss formening om hva den gjør.

Men i dag sitter vi altså her og venter på smertene, og på Tiden Som Vil Vise.

Uke 39

Vekt: 3400 g
CRL: 35 cm
Full lengde: 49 cm

Fosteret er i begynnelsen av uken 37 uker gammelt. Det er omtrent like langt rundt hodet som det er rundt magen nå. Livmoren tar opp stadig større plass i kroppen din og andre organer må fremdeles vike. Magesekken og blæren kan føles små fordi livmoren presser mot dem.

Lanugohåret er nesten helt borte, men det kan finnes rester på armer og skuldre ved fødselen. De faller snart av. Fosteret beveger seg så mye det kan, og det kan se rart ut når magen din hopper opp og ned når fosteret hikker.

Hos guttene er som regel testiklene på plass i pungen, men er de ikke det, er det ikke noe stort problem. Det vil rette seg av seg selv innen kort tid.

Hormonnivået til mor har innvirkning på fosteret også, og både nyfødte gutter og jenter kan ha hovne bryster og kjønnsorganer. Noen ganger kommer det også såkalt heksemelk ut av brystene.

[Sakset fra Babyverden]

38+5

For de av dere som er litt fine på det - ikke les videre.

Dere som tåler litt grafiske fremstillinger: go ahead.

Saken er den at nå tror jeg at slimproppen har gått, eller i alle fall er i ferd med å gå. Skulle ta meg en dusj isted, og oppdaget plutselig at jeg var bra klissete nedentil. Tørket med dopapir - og joda. Der var det MASSE gult, tykt slim med klumper i.

Litt seinere gjentok det samme seg. For seigt til å komme ned i truseinnlegget, men gult slim i massevis.

Det eneste jeg kan beskrive det som, er som det slimet som alltid kom ut av katta mi noen timer før fødselen. Eller sånn gulgrønt snørr man gjerne ser renne fra barnehagebarnas neser midtvinters.

Så jeg har sitti og leita litt på nettet etter informasjon om dette fenomenet. Babyverden har følgende å melde:

Et tegn på at fødselen nærmer seg, kan være at “slimproppen” går. Slimproppen er en geleaktig klump som sitter i livmorhalsen. I hele svangerskapet har den sittet der og beskyttet barnet i livmoren. Slimproppen kan gå opptil flere dager før fødselen og forteller bare at livmoren forbereder seg. I blant kan slimproppen gå uten at du merker det. Det hender at den har spor av blodstriper i seg, og den behøver aldeles ikke se ut som en propp.

Ting skjer…

Med litt flaks…

Så er jeg snart mamma.

38+5

I dag tidlig, sånn i 5-6-tida eller noko slikt, var månen på sitt fulleste. Og det er et omdiskutert tema, men mange hevder så mangt om akkurat det. The Lunar Effect. En av teoriene skal være at flest fødsler skjer de tre nettene rundt fullmåne.

Etter i natt finner jeg enda større grunn til å tro.

Sent i går kveld fikk jeg det for meg at jeg skulle prøvekjøre brystpumpa ei lita runde bare sånn for å se hvordan den fungerte, og kanskje muligens stimulere til litt livmoraktivitet. Men til min store glede og forbauselse måtte jeg avbryte prosjektet ganske fort, siden jeg plutselig satt der og stirret på en gulhvit, klissen dråpe. Så overrumplet og glad og stolt ble jeg at jeg sporenstreks spradet kliss naken ut i stua (jeg var i gang med å vente på badekaret) til min støvsugende mann og pekte på puppen: “Se!!”. Han bare smilte. Så jeg gikk inn igjen og prøvde på den andre sida også. Samme effekt!

Come to the other side, baby - we’ve got milk!

Men uansett.

I går var en helt merkelig rar dag. Jeg var mye mer energisk enn på lenge, lenge i dette svangerskapet, noe som også resulterte i de siste innkjøpa på Cubus før avreise føden, og en runde på Bohus for å prøve senger, kikke på barnemøbler og så burtyvi. Alt dette selvsagt under påvirkning av paracet, ellers ville neppe rygg og bekken hengt med lenger enn ut til bilen. Og jeg hadde bestemt meg for å ikke ta noe mer når jeg kom hjem.

En annen ting er at jeg plutselig “så” noe som beveget seg i barnevogna da jeg gikk forbi. Og at jeg i dag tidlig “hørte” en liten stemme hviske: “Er du klar for meg nå, mamma?”. Og at damen på helsekosten helt spontant sa at hun trodde det kom til å skje en gang i løpet av helga.

Noe er på gang. Jeg er bare ikke helt sikker på hva.

Vel. Som ventet knelte bekkenet sånn utpå kvelden. Ryggen også. Og kynnerne kom. Så jeg tok tidligere nevnte bad, og gikk og la meg. Sovna fort. Før jeg brått ble revet ut av min søvn sånn i halv tre-tida, med ekstreme murringer i både rygg, mage og rumpe - og dertil kynnere som nå var steinharde og kom tette som hagl. Sånn lå jeg til gubben våkna i sekstida.

Vi var lenge i tvil om han skulle bli hjemme fra jobb eller ei, men tilslutt fant vi ut at han skulle dra. Slik vi kjenner kroppen min, så er det nok ikke noen umiddelbar fare for noe som helst, nemlig (ref. tidligere eggløsninger som har vingla frem og tilbake i ukesvis før egget endelig slapp - hvorfor skulle dette være noe annerledes?).

Så i dag har jeg liggi her og glodd og ikke engang orka å stå opp. Kynnerne kom med 5 minutters mellomrom frem til jeg spiste frokost sånn i 11-tida, og så tok de seg en pause. Men murringene og ryggvondten ble, så nå har jeg tatt to paracet mens jeg lader opp til neste fullmånenatt.

Noe er nødt til å skje snart. Sånn her kan jeg da ikke gå så lenge uten at vannet går eller kynnerne går over i rier..?

Uansett har vi bestemt oss for å se ting an over helga nå. Vi har fortsatt ikke avbestilt den timen på mandag, så om ikke noe skjer da… så kan det jo hende at noen der i det minste kan sjekke modning og så videre?

Og bare mens jeg har skrevet dette, har jeg hatt en tre-fire kynnere igjen - om enn små…

38+4

La oss se på tingenes tilstand og hva som faktisk har skjedd de siste ukene. Ting ser ofte klarere ut da.

Torsdag 20. september:

SF-målet har gått over det grønne og ut på det hvite. Utfloden formelig renner, og jordmor sender meg over til føden for en sjekk. Der tar de ett blikk på mitt lille og innen da forholdsvis tørre truseinnlegg før de kaster det i søpla, og konstaterer at det nettopp bare er utflod. Jordmor på føden oppfører seg som om jeg skulle være hysterisk førstegangsfødende, og jeg skjønner at dette var ikke noen vits i.

Et google-søk etterpå forteller meg at masse vandig utflod er helt normalt, og at det ville vært snakk om klissvåte bind dersom det faktisk var fostervann.

Onsdag 3. oktober:

Jordmor er aldeles ikke fornøyd med “undersøkelsen” jeg fikk, og sender meg over igjen. Ny runde med tørt truseinnlegg. Samme konklusjon: vandig utflod. CTG sier at alt er OK, selv om barnet er aktivt. Jeg får spørsmål om jeg klarer å slappe av for dette nå, men jeg kan jo ikke huske at jeg noengang har vært ordentlig urolig for det heller. Det var jo bare et lite spørsmål i forbifarta til jordmor…

Mandag 8. oktober:

Ultralyd og vektestimering. Legen forteller meg at hun veier 5.2 kg i uke 36, og begynner å snakke om keisersnitt. DA blir jeg urolig.

Torsdag 11. oktober:

Jordmor reagerer igjen på grunn av de høye tallene, og skaffer meg nok en ny time for kontroll på føden. Grunnen hun gir, er at jeg i en bisetning nevner at jeg har lite urin for tida, selv om jeg drikker mer enn nok.

Fredag 12. oktober:

Ny kontroll på føden. For tidlig med ny ultralyd, men vi får snakke med legen som foretok den og en jordmor. Informasjon blir gitt, CTG blir tatt og alt er bra. Urinproduksjon? Logisk forklaring: jeg går ofte på do for tida. Ikke engang jeg skjønner at det skulle være noe stort problem - i alle fall ikke stort nok til å dra til føden for det. Både jeg og gubben føler oss litt dumme der vi sitter og hører på denne infoen. Kom tilbake om en ukes tid for ny estimering.

Tirsdag 16. oktober:

Ny ultralyd. Ny lege. Nye målinger. Hun er stor, men ikke for stor, og har det helt utmerket. Gå hjem og vent på fødsel. De står klare til å gripe inn “i tilfelle”, det er bare å slappe av. Ny time til kontroll ved termin, ingen grunn til panikk.

Onsdag 24. oktober:

SF-målet har steget igjen, dog uten at jeg har lagt på meg mer enn 100 gram de siste to ukene. Jordmor syns det er lenge og vente til termin for ny kontroll, og vil sende meg over igjen på grunnlag av SF-målet alene. Hun skaffer oss derfor time mandag 29. oktober, og setter opp en til hos seg selv den 31.

Altså.

Fem ganger har vi tatt turen over de siste fem ukene, i tillegg til de vanlige jordmorkontrollene som nå er en gang i uka. For det meste fordi jordmor har maset oss inn der for noen små bagatellers skyld, og for det meste (om enn vennlige og imøtekommende) så har personalet på føden egentlig ikke helt forstått hvorfor, tror jeg. Og det har vel forsåvidt ikke jeg heller, egentlig.

Men uansett.

SF-målet har riktignok steget med tre cm den siste uka. Men tatt i betraktningen at symbiosen Oss (som i mor og barn) tilsammen da ikke har gått opp mer enn 100 gram de siste to ukene, og at det slett ikke kan forklares med at vannet i nevneverdig grad har forlatt mors hender, føtter eller ansikt, så er den rimeligste forklaringen at snuppa rett og slett bare har snudd på seg littegranne inni der.

Og hvorfor skal jeg stresse med enda en kontroll da? Når det likevel bare er 11 dager til termin og ny kontroll?

Jeg tenker vi avbestiller den timen, jeg.

38+3

Må få utløp for litt masse frustrasjon her.

Hvorfor kan ikke folk bare la meg være i fred? Ny jordmortime i dag endte med - gjett hva - NY henvisning over til føden, fordi SF-målet er så høyt. Ja. GREIT. Jeg har en stor unge. Men det er bare hva, halvannen uke siden det ble konstatert at hun ikke er så stor at jeg må ha keisersnitt likevel?

Så hva nå???

Joda. Ny time til mandagen for vurdering. Av keisersnitt og eventuelt induksjon. IGJEN.

Enda en lang kjøretur. Enda en samtale med noen som skal mene noe jeg strengt tatt ikke kunne gitt mer faen i akkurat nå. Det er jo like mange meninger som det er helsepersonell for tida, jo! Hva annet kan jeg gjøre, annet enn å høre på min egen kropp? Det er en grunn til at hun er så stor - og det har ingenting å gjøre med verken diabetes eller sykdom. Det er gener. Gener hun har fra meg. Kvinnene i min familie har født store barn i ihvertfall to generasjoner, uten problemer. Tilogmed uten epidural. Og jeg har ikke et eneste forbanna strekkmerke engang.

Det er ikke obligatorisk oppmøte på flere kontroller i uka de siste ukene før termin, er det vel?

På denne tida er det visst vanlig med drømmer om fødsler og slikt. Men ikke jeg. Jeg har mareritt. I går drømte jeg at de kjørte meg mot min vilje til keisersnitt, uten noen annen grunn enn en helt usaklig ikke-noe-med-saken-å-gjøre-grunn. I natt drømte jeg at de satt meg på drypp, også mot min vilje. Det sprengte og gjorde vondt, men jeg ble så dopa ned at jeg ikke engang orka å rive ut nåla og komme meg vekk.

Helvete ta dem.

Akkurat nå tror jeg at jeg skal ta med meg fødebagen, en stor vannkjele, ei saks - og leie meg ei fin hytte i en hemmelig skog.

38+1

Det er nesten egentlig helt utrolig. Nå er vi faktisk der. Der det kan skje. Når som helst. To uker pluss/minus termindatoen 5. november.

Om jeg er klar?

Neppe. Blir man noengang klar for noe slikt? All skolegang og erfaring med barn jeg nå enn måtte ha, alt jeg har lest om fødsler og barseltid, alle visjoner og fantasier om lyserosa, herlig duftende smånurk - jeg vet at ingenting av dette vil måle seg med den virkeligheten jeg snart setter mine ribefengte ben i.

Praktisk sett begynner det å ligne på noe her, dog. Vogna står i stua, ferdig oppreid med dyne og alt. Oppe på badet står det en stellekommode med et par skuffer med klær, pluss kluter, håndklær og stellesaker. Bare at all rein klesvask ligger slengt oppå den. Barnerommet har fått nytt tak, nytt vindu, nye vegger, ny tapet og et par strøk med maling, og  der er det vel stort sett bare listverk og gulv igjen. Og møbler, naturligvis. Som må bestilles.

Bleiebøtta står i stua. Sammen med bilsetet, fem poser med “diverse” og en voksipose. Vugga står fortsatt hjemme hos mamma og pappa. Men vi har dyne og allting til den, i en av de diverseposene. I skapet står to store og to små tåteflasker, sånn til de gangene frøkna skal få lov til å mates av pappaen sin. Men hvor pumpa egentlig er hen akkurat nå, det må du ikke spørre meg om. Antagelig er den oppe på det som brått ble roterom da barne- og soverom begynte på sin rennesanse.

Bagen er pakka. Den vordende far sørger for at den alltid er klar og omtrent der som jeg er. Jeg bare mangler sokker. Og mobillader. Og hudpleieting og tannbørste og hårbørste og tannkrem. Og ei bok. Og noe snacks som kan gi meg energi mellom slaga. Så kanskje den ikke er helt klar likevel.

Som meg.

Men antagelig har jeg god tid ennå. Da mamma var like langt på vei med meg, hadde hun en måned igjen å gå. Lillesøstra mi hadde tre uker igjen med sin lille berte.

Jeg går likevel her og venter på Symptomene. De kommer og går som symptomer ofte gjør. Hurra - jeg har økt søvnbehov. Men hurra, nå fikk jeg litt mer energi! Og jippi, nå er utfloden mer slimete - kanskje proppen kommer? Men yayyy, nå er det nesten bare som vann - kanskje det er fostervannet?

Jag vill takka livet for at jeg har et par år med prøveperioder og symptomjakt bak meg, ellers hadde jeg vel gått bananas nå antagelig…

Men selv tror jeg hun kanskje kommer en gang denne uka. Noe sier meg at denne ungen er skjebnebestemt til å bli Skorpion, og etter mine beregninger går sola i skorpionens tegn i morra tidlig. Dessuten er det jo fullmåne natt til fredag, og de sier jo at det har en egen effekt på å sette i gang fødsler. Det er jo lov å håpe, i allefall!

I mellomtiden sitter jeg nå her og glor, mens jeg spiser mine bringebærbladkapsler tre ganger om dagen og forsøker å lade opp til Den Store Begivenheten.

For uansett hvordan man vrir og vender på det:

Det ER ikke lenge til!

Uke 38

Vekt: 3200 g
CRL: 34 cm
Full lengde: 48 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 36 uker gammelt. Håndgrepet blir fastere, og fosteret reagerer tydeligere på lys og lyd. Kroppen er rund og lubben. I tarmen finnes det nå en betydelig mengde mekonium, også kalt barnebek, som vil utgjøre barnets første avføring og fylle den første bleien kort tid etter fødselen.

Hodet ligger som regel ned og er gjerne festet i bekkenet. Det er så trangt i livmoren nå at armer og bein er trukket nært opp til kroppen.

Skjelettet blir stadig hardere, men ikke alle beina i kroppen vil være solide ved fødselen. I hodeskallen er det små åpninger for at hodet skal kunne tilpasse seg fødselskanalen. Hodet kan kanskje se litt merkelig ut like etter fødselen, men vil få tilbake sin vanlige, avrundede form etter kort tid.

[Sakset fra Babyverden]

38+1

Det er nesten egentlig helt utrolig. Nå er vi faktisk der. Der det kan skje. Når som helst. To uker pluss/minus termindatoen 5. november.

Om jeg er klar?

Neppe. Blir man noengang klar for noe slikt? All skolegang og erfaring med barn jeg nå enn måtte ha, alt jeg har lest om fødsler og barseltid, alle visjoner og fantasier om lyserosa, herlig duftende smånurk - jeg vet at ingenting av dette vil måle seg med den virkeligheten jeg snart setter mine ribefengte ben i.

Praktisk sett begynner det å ligne på noe her, dog. Vogna står i stua, ferdig oppreid med dyne og alt. Oppe på badet står det en stellekommode med et par skuffer med klær, pluss kluter, håndklær og stellesaker. Bare at all rein klesvask ligger slengt oppå den. Barnerommet har fått nytt tak, nytt vindu, nye vegger, ny tapet og et par strøk med maling, og  der er det vel stort sett bare listverk og gulv igjen. Og møbler, naturligvis. Som må bestilles.

Bleiebøtta står i stua. Sammen med bilsetet, fem poser med “diverse” og en voksipose. Vugga står fortsatt hjemme hos mamma og pappa. Men vi har dyne og allting til den, i en av de diverseposene. I skapet står to store og to små tåteflasker, sånn til de gangene frøkna skal få lov til å mates av pappaen sin. Men hvor pumpa egentlig er hen akkurat nå, det må du ikke spørre meg om. Antagelig er den oppe på det som brått ble roterom da barne- og soverom begynte på sin rennesanse.

Bagen er pakka. Den vordende far sørger for at den alltid er klar og omtrent der som jeg er. Jeg bare mangler sokker. Og mobillader. Og hudpleieting og tannbørste og hårbørste og tannkrem. Og ei bok. Og noe snacks som kan gi meg energi mellom slaga. Så kanskje den ikke er helt klar likevel.

Som meg.

Men antagelig har jeg god tid ennå. Da mamma var like langt på vei med meg, hadde hun en måned igjen å gå. Lillesøstra mi hadde tre uker igjen med sin lille berte.

Jeg går likevel her og venter på Symptomene. De kommer og går som symptomer ofte gjør. Hurra - jeg har økt søvnbehov. Men hurra, nå fikk jeg litt mer energi! Og jippi, nå er utfloden mer slimete - kanskje proppen kommer? Men yayyy, nå er det nesten bare som vann - kanskje det er fostervannet?

Jag vill takka livet for at jeg har et par år med prøveperioder og symptomjakt bak meg, ellers hadde jeg vel gått bananas nå antagelig…

Men selv tror jeg hun kanskje kommer en gang denne uka. Noe sier meg at denne ungen er skjebnebestemt til å bli Skorpion, og etter mine beregninger går sola i skorpionens tegn i morra tidlig. Dessuten er det jo fullmåne natt til fredag, og de sier jo at det har en egen effekt på å sette i gang fødsler. Det er jo lov å håpe, i allefall!

I mellomtiden sitter jeg nå her og glor, mens jeg spiser mine bringebærbladkapsler tre ganger om dagen og forsøker å lade opp til Den Store Begivenheten.

For uansett hvordan man vrir og vender på det:

Det ER ikke lenge til!

Uke 38

Vekt: 3200 g
CRL: 34 cm
Full lengde: 48 cm

Fosteret er i begynnelsen av denne uken 36 uker gammelt. Håndgrepet blir fastere, og fosteret reagerer tydeligere på lys og lyd. Kroppen er rund og lubben. I tarmen finnes det nå en betydelig mengde mekonium, også kalt barnebek, som vil utgjøre barnets første avføring og fylle den første bleien kort tid etter fødselen.

Hodet ligger som regel ned og er gjerne festet i bekkenet. Det er så trangt i livmoren nå at armer og bein er trukket nært opp til kroppen.

Skjelettet blir stadig hardere, men ikke alle beina i kroppen vil være solide ved fødselen. I hodeskallen er det små åpninger for at hodet skal kunne tilpasse seg fødselskanalen. Hodet kan kanskje se litt merkelig ut like etter fødselen, men vil få tilbake sin vanlige, avrundede form etter kort tid.

[Sakset fra Babyverden]

37+2

Så var den fryktede vektestimeringen og ultralydundersøkelsen overstått. Og gjett hva: jeg har krympet barnet mitt!

Denne legen kom nemlig ikke frem til de helt store monstertallene som den forrige gjorde. Ja, hun er riktignok stor - men ikke abnormalt, og det er dermed ingen medisinsk grunn til verken induksjon eller keisersnitt. Bare å dra hjem og vente på rier og et helt vanlig fødselsforløp, sa han, og komme til en eventuell ny kontroll på termindatoen hvis hun ikke har kommet før da.

Hodet ble også målt, og er akkurat nå sånn omtrent 10 cm bredt. Dette er akkurat der hun skal være akkurat nå, i følge legen. Så selv om hun er stor, så er hun helt normal sånn rent benbygningsmessig - hun er bare bittelittegranne småtjukk..!

Alle mine drømmer om en fin og normal fødselsopplevelse er herved restaurert, og flunker som aldri før. Veslejenta mi (for ja - vi fikk det også bekreftet: Det ER virkelig ei jente!) får være der hun er til hun selv er klar til å komme, og livet hennes kommer til å begynne slik naturen mente at det skulle (med mindre hun er av den late typen som drøyer for lenge da, for jeg regner med at de ikke tør å la meg gå stort over termindatoen med en så stor unge). Jeg, på min side, får gå og kjenne på spenningen og lengselen slik det var meningen at jeg skulle.

Alt er vel.

Meget, meget vel.

Det kunne virkelig ikke gått bedre i dag.