Bare innom en liten tur for å fortelle dere at vi holder på å flytte!
Livet forandrer seg. Drømmene mine er ikke så veldig “violente”lenger, og det var rett og slett på tide å redefinere det ene og det andre. Bloggen min (og snart kanskje også VildesVerden) vil være å finne på www.huldreheim.net/huldra
Alle innlegg er herved eksportert og importert, og akkurat nå holder jeg på å lete etter den perfekte templaten.
Velkommen inn i mitt nye liv!! 
…og sånn for å markere det, poster jeg det innlegget jeg skrev på snartmamma.com om testeopplevelsen min. 
Here goes:
Klokka ringte halv åtte, og jeg tok Synarela-sprøyen min som planlagt. Pakket meg så inn i morgenkåpe, tuslet i halvsvima ut på badet og henta fram en plastkopp og selvsagt testen.
Tisset på koppen og forsøkte å fortelle meg selv at dette var en helt vanlig EL-test, og ingenting å bekymre seg for. Den ville jo uansett bli negativ, men da visste jeg i alle fall hva jeg skulle si til Fertilitetsklinikken når jeg ringte og sa at jeg ikke hadde fått blødningen enda…
Så jeg holder pinnen nedi koppen, setter hetta på og tusler til sengs igjen uten egentlig å kikke på den. For hva er nå egentlig poenget med det, når jeg vet hva svaret blir?
Etter en liten stund snur jeg meg for å se på den, om den er ferdig “gjennomtrukket”. Og det er den. Men det var her ting kræsja litt for meg. Det ble litt sånn “rundkjøring, her lissom??”følelse over det hele, for jeg SÅ jo i hodet mitt bare en strek, mens øynene mine registrerte TO.
“Hm”, tenkte jeg, “her er det jo en strek! Det der ER en strek, er det ikke?!” Og jeg holdt den opp mot lyset. Jo, det var da det? Og så la jeg den ned igjen i senga ved siden av meg. Og snudde meg og lukte øynene.
Så jeg tok den opp igjen og så på den en gang til. “Det er sikkert bare kontrollstreken som går feil vei”, begynte jeg å fortelle meg selv. “Dette var jaggu en merkelig test!” *blondt øyeblikk*
Så oppdaget jeg for fullt at det virkelig VAR to blå der, og at de dertil krysset hverandre!!!
Jeg spruter formelig opp av senga med testen i den ene handa og mobilkameraet i den andre, mens jeg fortvilet prøver å finne fokus så jeg kan få tatt dette fordømte bildet før streken ..uhm.. går vekk? 
Men det går ikke, så jeg løper opp på kontoret der jeg vet kameraet ligger. Det er tomt for strøm, så jeg løper ned igjen og river ut innholdet av en hel skuff for å finne de oppladbare batteriene og laderen - fortsatt i panikk over ikke å rekke det før streken er borte. 
Endelig er batteriene tilstrekkelig opplada til å kunne forevige det vakre synet. Men så er det det å få den forbannede blitzen til å kutte ut så jeg kan få stilt det inn skikkelig - og fumler uendelig lenge med skjelvende hender for å få det til.
Så får man bildene over på dataen, hvor man studerer inngående tingens tilstand. Streken er like blå der, som i virkeligheten og på de ufokuserte mobilbildene.
Det er da jeg mister pusten av ren skjær lykke. For det finnes ingen bortforklaring for et så blått kryss. Jeg er gravid!!! Det har skjedd et mirakel!!! 
Etter denne lille opp-og-ned-trappa trimmen og påfølgende forskning, er klokka omtrent 8 om morgenen. Det er bare det at min kjære er på jobb, og at han gjentatte ganger har sagt at han ikke vil ha denne beskjeden verken over sms eller telefon - så det er bare å vente i det uendelige.
6 minutter etter at babybutikken åpnet, var jeg på plass. Jeg kjøpte den minste og søteste dressen jeg kunne finne, dro hjem og pakket den inn sammen med utskrift av terminkalkulator, et par ark om skorpionbarnet - og selvsagt testen selv (som forøvrig var like blå da jeg kom hjem, siden streken selvsagt ikke hadde gått noe sted 
).
Resten av dagen gikk uendelig sakte… Det ble nemlig ikke noen studier på meg denne tirsdagen! Slo ihjel tida med å surfe og å se på “Se, hun snakker også!”, og da han endelig kom hjem i halv fem-tida, fikk han gaven sin. Han så på babydressen, og skjønte ikke et pøkk. Så så han arkene med den hvite sløyfen på, åpnet dem - og leste at “Hun er 4 uker og 2 dager på vei”. “Er du???” spurte han med et lite smil. Jeg smilte og nikket. Så kysset han meg… 
Jeg har fortsatt ikke landa. 
Og her er den berømmelige testen:
For et år siden gikk jeg på hormonnedregulering til vårt første prøverørforsøk.
Vi hadde kjøleskapet fullt av medisiner. Skuffen full av sprøytespisser, antibakterielle servietter og papirer fra fertilitetsklinikken.
Hjertet fullt av håp.
For et år siden var det bare to uker igjen til prøverørforsøket.
For et år siden oppdaget jeg at jeg hadde den siste eggløsninga før jeg skulle begynne på folikkelstimulerende.
Jeg tok med min kjære inn på soverommet.
Og jeg ba om at hun måtte komme denne gangen. Denne siste gangen.
For et år siden, på denne datoen, var det morsdag.
Halve ham. Halve meg.
Henne.
Den nydelige, bustete lille huldreungen som akkurat nå sitter på armen til pappaen sin og beundrer seg selv i speilet ble til på magisk vis.
For et år siden.
I dag.
Livet er utrolig.
Lukk øynene dine. Tenk deg at du har din varme, gode baby sovende tett inntil brystet ditt. Hør henne sukke avslappet på utpust, og kjenn det lille brystet hennes gå ut og inn, ut og inn mot ditt. Om du bøyer hodet ditt bare en liten anelse, kan du kjenne lukten hennes. Føle håret hennes mot kinnet. Og du fylles av morskjærlighet og glede over dette lille vesenet som er ditt.
Så forestiller du deg at du åpner øynene. Du innser plutselig at du står bakerst i køen ved kassene på IKEA, og at det er rett før jul. Men det gjør ingenting. Du er nemlig ikke det minste stresset, i motsetning til de fleste andre mammaer du ser akkurat nå. For du har sluppet å navigere med barnevogn mellom smale hyller og ulidelig trege mennesker. Du har sluppet å bekymre deg for at noen skal dytte borti vogna og vekke den lille, sovende nydeligheten din. Og når du kommer ut i bilen, har du ingen problemer med å få plass til varene. Det står nemlig ikke noen plasskrevende barnevogn der.
For godt til å være sant? Ikke om du har oppdaget bæringens gleder.
Les mer her!
Gruer du deg til å gå tilbake til jobb etter å ha vært hjemme i permisjon med den lille hjerteknuseren din, eller er du av dem som går og vurderer å kutte ned på arbeidsmengden (og dermed også inntekt) nå som du er mamma? Det som nå følger, er forskjellige tips for hvordan dere kan kartlegge og bedre familieøkonomien, slik at det kanskje vil la seg gjøre å være hjemmeværende litt lenger.
Les mer her!
Neida, jeg har ikke drukna i verken bæsjebleier eller gulp, selv om det meste av tida mi unektelig går med på å ta vare på den lille Vilden min.
Men jeg har også begynt på et nytt prosjekt.
Det er langt ifra ferdigstilt, og vil nok for alltid være Work in Progress… Men her har dere i alle fall linken til det jeg håper kommer til å bli kjempebra en vakker dag.
Mine damer - velkommen til
For jeg hørte det sa “snapp”.
Jeg hørte klikket.
Jeg hørte at sikringen gikk.
Og jeg visste at dette var point of no return.
Noen vil kanskje (tilogmed helt sikkert) kalle dette et luksusproblem. Selv velger jeg å kalle det overgrep av verste sort, av den sorten som ødelegger et helt liv. I alle fall mitt.
Alt ser vakkert og pent nok ut fra oversida. Jeg smiler. Takker, tilogmed. Er så høflig og blid at det er rent kvalmt. Men jeg har faen ikke noe valg, annet enn å bite det i meg og lide i stillhet. Alternativet er å ofre alt.
Min forbrytelse?
Jeg har født et barn inn i en oversosial familie.
Ikke før var jeg ute av intensiven etter keisersnittet, før de kom. Svigerfamilien. De stolte besteforeldre. Og det er greit nok, det. Jeg var sliten, men jeg kan leve med det. Bare det at de kom et par dager senere allerede. Den dagen jeg nettopp hadde måttet få to poser i blodoverføring. Det er noen dager det bare ikke passer så godt med besøk, men det er det “noen” som ikke helt skjønner. Eller bryr seg nevneverdig om.
Jeg valgte å dra hjem tidlig fra føden, for å slippe unna masete pleiere og alt besøket. Så uendelig mye fram til å kunne kaste meg på den myke, gode sofaen min, og riktig nyte lørdagskvelden med min elskede mann og vår nydelige, nydelige unge. Vår første kveld sammen alene. Hjemme. Familie. Endelig.
Ikke før var jeg ute av dusjen før de var her igjen. Skulle innom med pizza. “Innom” endte med at jeg tok med meg jentungen inn på soverommet og gråt mine tapre tårer, fortsatt iført morgenkåpe og håndkle rundt håret. Mens de satt. Og satt. Og satt. I det uendelige.
Tilogmed den magiske første hjemmekvelden skulle de altså ødelegge for meg. Den får jeg aldri, aldri mer tilbake igjen. Takk skal dere faen i meg ha.
Nå får “noen” sammenbrudd hvis det går så mye som en hel uke uten at de har sett barnebarnet sitt. Det hender rett som det er at “noen” bare står på gulvet i stua mi og er på besøk. “Noen” baker muffins. “Noen” kommer med flere og flere pizzaer.
Som om ikke dette er nok, så har “noen” en datter - som også fikk en datter, 17 dager før jeg fikk min. Denne “noens datter” er, til min uendelig store ulykke, den fødte husmor som alltid har det strøkent og alltid lager god mat. Til sammenligning blir vi antagelig invitert på Pizzabakerens julebord neste år, siden vi sannsynligvis har sponsa hele driften av denne butikken de siste månedene. Juletreet (og vi skriver allerede januar) er fortsatt ikke pynta, og gulvet ble vaska i dag.
Så “noen”, som dessuten alltid kommer ubedt, tilbyr seg til stadighet å “hjelpe til”. Hva som helst. Bare å si fra.
Og si fra vil jeg snart.
Høyt.
Klart.
Så tydelig som det overhodet er mulig å si det:
Jeg vil ikke ha noe som helst mer. Absolutt ingenting.
Jeg vil ikke ha mer pizza.
Eller muffins.
Eller oppussingshjelp.
Eller noen som ikke har såpass stor tiltro til sin sønn at de tror han kan klare å skru opp ei gardinstang sjøl, sånn at de, bannende og steikende, må gjøre det selv. På sønnen (og mitt) sitt soverom.
Eller noen som plutselig og vips har bytta ut et dusjhode uten at husets beboere og dusjens faktiske brukere har gitt klare signaler om det - eller som kommer TILBAKE dagen ETTER for å bytte pakningen i det.
Eller noen som plutselig står på mitt rotete kjøkken og skal “hjelpe til”.
Eller noen som på heite livet skal barnevaktsitte bare jeg skal sette lilletåa inn på Meny (ja, du må regne med at jeg setter vekk ungen min på 9 uker bare for dét??).
Eller svigerforeldre i det hele tatt.
—
I dag er som sagt gulva vaska. Mens tårene strirant og banneorda lyste ildrødt gjennom lepper med usynlige bitemerker. Og jeg har, i det sikringen gikk, vedtatt å holde mitt (MITT!!!) hjem 100% strøkent til enhver tid samt å lage en god, sunn meny til familien min (MIN!!!). Slik at “noen” bare lar meg til helvete være i fred!!!!!
For hvis ikke, så har jeg tatt med meg jentungen og flytta langt, langt vekk innen dette året er omme.
Sann mine ord.
Siden min bloggetid har blitt kraftig redusert siden Liten Vilde kom til verden, skal jeg spare både dere og meg for klisjeer. Enda et år er forbi og et nytt står på trappene og yap-yap-yap. Dere kjenner greia likevel. Ingen grunn til å repetere.
Men én ting skal sies, og sies med ettertrykk: Dette har vært et slitsomt, men fantastisk år for meg, og jeg går ut av det så uendelig mye rikere enn jeg gikk inn. Det er rart å tenke på, men på denne tida i år satt jeg og ventet på å bli godkjent for prøverørsbehandling, fullstendig i uvissa om jeg noen gang skulle få oppleve å bli mamma.
Det fikk jeg.
Nå sitter jeg her og skriver så fort jeg kan, mens den deiligste ungen i hele verden ligger i vugga si og sover.
Og uansett hvor mye jeg vrir og vender på denne nyttårskavalkaden, så er det bare dét som er viktig. Det er bare dét dette året har handlet om for meg. Jeg ble mamma. Jeg fikk barn.
Januar var måneden vi skulle på forhåndssamtale på Fertilitetsklinikken. Vi ble godkjente, og medisiner til tusenvis av kroner entret vårt kjøleskap. Eggene skulle taes ut i slutten av februar og befruktes i en skål.
Men den 11. februar gikk jeg på badet, og kunne med et ironisk flir konstatere at jo, dette var en eggløsning og den skjedde nuh. Og tok med meg gubben til sengs, just for the heck of it.
Det var i det øyeblikket magien skjedde - den vesle huldreungen min ble unnfanget, på naturmåten. Medisiner, sprøytespisser og resepter kunne bare kastes, og erstattes med ingefærdrops som kanskje og kanskje ikke hjalp mot svangerskapskvalme. Gleden kunne ikke vært sterkere. Lettelsen var ubeskrivelig.
Endelig.
De neste fire månedene ble for det meste tilbrakt med trynet i dass, og jeg husker ikke stort av det. Sommeren kom sammen med mitt andre trimester, og ga meg en bitteliten pause - før tredje trimester kom og tok meg med storm, bekkenløsning og knallharde spark.
Helt i slutten av oktober kom den vesle jenta mi med keisersnitt. Og hele verden ble snudd opp-ned.
Jeg visste jeg ville trives med mammarollen. Jeg bare hadde ingen idé om at jeg kom til å trives så innmari godt med den som jeg gjør. Helt ærlig og ubeskjedent: Jeg koser meg glugg ihjel, forberedt som jeg var på evige netter med drit, gulp og melkespreng. Det er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet når jeg snakker med andre, slitne mammaer - for jeg kan egentlig ikke relatere så mye til deres daglige utfordringer. Jenta mi er aldri sjuk, og hun har sovet kjempegodt frem til nå.
For vi har vært heldige, svært heldige. Ungen vår er en rolig og harmonisk liten sjel, som er forholdsvis lett å lese og å tilfredsstille. At alle rutiner er avlyst nå i jula, med mye action og inntrykk for ei lita hulder, får vi bare se bortifra.
Kort sagt og oppsummert:
Jeg elsker livet mitt. Det har utviklet seg til å bli så fantastisk mye bedre enn hva jeg noengang har kunnet forestille meg. Og år 2007 vil gå inn i historien som det beste, noen sinne.
Så. Takk for det gamle, kjære leser.
Mens vi teller ned mot midnatt, til jeg skal kysse både min kjæreste og vår lille skatt, så ønsker jeg også dere et riktig godt nytt år.
Måtte det bli like godt som det forrige.
…fra oss her i rotehuset.
Svigerfar driver akkurat nå og prøver å gjøre andre etasje ferdig til jul, etter at han og min kjære har jobba siden i sommer med å lage barnerom til Vilde og soverom til oss. Alt som skal på barnerommet har frem til i dag liggi i stua, og alt som skal på vårt gamle soverom står på barnerommet eller ligger strødd i det som skal bli gutterommet til far i huset. I bunn og grunn dreier dette seg om alle mine, dypt savnede, ting.
Kaoset råder, med andre ord, få dager før julaften. Det er jaggu godt vi skal feire hos mamma og pappa i år!!!
I mellomtiden, mens vi vasker golv og bærer betraktelig mer enn ved for å bli ferdige, kan leserne kose seg med et av årets julekortforsøk. Vi kaller det
O’ jul med din glede og barnlige lyst
- eller ho, fucking ho.
God jul!
En varm og god liten klump
både inni og utenpå mammas bryst
En avslappet og vakker liten stemme
som synger sovesanger på utpust
En liten, lubben hånd
som kosekrafser i mammas halsgrop
Og et lite, bustete hode
i kysseavstand fra mitt eget
Rundt oss stresser folk med barnevogn og på slitne, små bein.
Men ikke vi.
Det er godt å være på juleshopping når man kan være tett inntil.
 | Kenneth på NAV rører videre |
 | m.wt.c på Wuthering Heights: Heathcliff … |
 | Violent Dream på I dag er det ett år siden vi … |
 | Pete Zeier på 1. IVF er herved åpnet |
| Pete Zeier på Barnløshet i rødt, hvitt og… |
Hjemmemamma.com